Kapittel 13

2.5K 35 7
                                    

Alicia sitt perspektiv
Jeg kjenner at tårene presser på. Hvordan kunne han si det foran Kate? Foran noen i det hele tatt, noe så privat..

Kate står foran meg, og hun ser litt sjokkert ut over det hun nettopp fikk vite.

«Har du og Alan?» spør hun litt usikker, og jeg kjemper for å ta meg sammen.

«Eh» begynner jeg, men stopper opp.

Jeg kjenner et sinne ovenfor Alan. En større drittsekk skal du lete lenge etter. Han vet hvor lite jeg har gjort, allikevel velger han å dele slike private ting.

«Det var kun det som skjedde, ikke noe mer enn det» prøver jeg å forklare.

Hun ser på meg med et trist blikk før hun sier «Alicia, du fortjener virkelig noe bedre enn han der», og jeg vet innerst inne at hun snakker sant.

De neste dagene går veldig sakte, men helgen ankommer til slutt. Alan har ikke kontaktet meg noe mer etter jeg møtte han på restauranten, og jeg har ikke kontaktet han.

Jeg bestemte meg for å dra hjem en liten tur i helgen, for å få tankene over på noe annet. Det beste med å komme hjem er middagene som mamma serverer, det er alltid noe annet å spise mammas middager igjen.

Pappa spør som regel alltid om jeg har noen i kikkerten, men denne gangen gjorde det spørsmålet litt mer sårt enn vanlig. Jeg bruker kun helgen på å slappe av, være med familien og lese litteratur. Prøve alt jeg kan for å ikke tenke på Alan.

Når mandagen ankommer kjenner jeg at jeg er sliten etter den lange bussturen jeg hadde hjem i går. Siden det er frivillig oppmøte på forelesingen denne dagen, så er det selvfølgelig bare meg fra hele student kollektivet som gidder å dra. Jeg setter meg på den faste plassen min, siden jeg vet allerede at Alan aldri kommer til å dukke opp på frivillige forelesinger.

Foreleseren kommer inn og starter undervisningen, og jeg følger nøye med. Det er helt stille i salen av nysgjerrige og ivrige studenter som kun sitter og tar notater.

Plutselig fanger en skygge i sidesynet oppmerksomheten min, og jeg stivner til i det jeg ser Alan kommer gående mot meg. Jeg kan se på foreleseren at han har lagt merke til Alan som kommer for sent inn.

Jeg snur meg mot han, og møter blikket hans, og han sender sitt intense blikk i retur.

«Jeg må prate med deg» sier han altfor høyt, og jeg ser nervøst ned på foreleseren.

«Alicia?» sier Alan igjen enda høyere i det jeg ikke svarer, faen. Hva feiler det han? Han kan ikke bare komme inn sånn midt under en forelesing.

«Jeg er opptatt» sier jeg lavt i håp om at han skal skjønne at han avbryter.

Det er helt stille, før foreleseren kommer gående oppover salen mot oss. Åh nei..

«Alan og Alicia, kan dere vennligst forlate forelesingen nå umiddelbart» sier foreleseren oppgitt, mens blikket hans veksles mellom meg og Alan. Jeg kjenner sinnet boble inni meg fordi det er Alan sin feil at jeg bokstavelig talt blir kastet ut av foreleseren.

Jeg pakker sammen sakene mine kjapt, før jeg forsvinner ut av forelesningssalen i en voldsom fart.

Jeg snur meg ikke, men jeg vet at Alan følger kjapt etter meg i det jeg går mot utgangen til universitetet rasende. Hvordan våger han?

«Alicia» roper han etter meg, mens jeg nesten begynner å løpe for å komme meg hjem.

Når jeg har kommet ut snubler jeg plutselig i et hull på fortauet, og faller over ende slik at jeg mister skolevesken min med alle bøkene. Jeg kan kjenne den harde asfalten møte knærne mine. Au, det gjorde vondt.

Jeg blir sittende nede på asfalten, og kroppen min skriker av sinne og smerte. Hvilken jævlig dag dette har vært.

«Går det bra?» hører jeg Alan si i det han sitter på huk foran meg, før han ser ned på knærne mine. De blør. Tårene presser så mye på i øynene mine at det svir, og jeg vet at han kan se det. Den rosa kjolen min har fått et hull nederst i stoffet.

Alan begynner å samle sammen bøkene mine som falt ut, og legger dem i veska mi.

«Hvorfor kan du ikke bare la meg være?» glipper det plutselig ut av meg, og han stopper opp i bevegelsen sin, hvor han var på vei til å gi med veska.

Jeg reiser meg opp, og blodet renner sakte, men sikkert nedover beina mine. «Hvorfor kan du ikke stoppe?» fortsetter jeg, og jeg kjenner en tåre slippe ut av meg. Faen, jeg vil ikke gråte foran han.

Jeg drar vesken min ut av hendene hans, før jeg begynner å løpe bortover veien. Jeg må hjem. Jeg kan høre skrittene hans bak meg, og det tar ikke mange sekundene før han har stoppet meg ved å ta tak i armen min.

Berøringene hans tenner meg som vanlig, og det er irriterende. Spesielt når jeg er så sint på han som jeg er nå.

«Jeg får deg ikke ut av hodet mitt» roper han plutselig.

Jeg blir stående å se på han, mens tårene mine renner. Det er første gang han ser meg gråte, og han ser på meg med et blikk som viser at han hater at han har fått meg til å gråte.

Jeg vet helt ærlig ikke om jeg gråter på grunn av Alan eller at jeg falt.

Jeg sukker ut. Jeg er altfor sliten til å begynne å diskutere med Alan, men jeg hører meg selv allikevel si «Jeg kan ikke være med deg mer».

Jeg ser plutselig øynene hans forandre seg, men til hva? Panikk?

«Visst faen kan du det» roper han så høyt at jeg skvetter til.

«Jeg aksepterer ikke at du får meg sparket ut av forelesingen som var så viktig» begynner jeg, før han avbryter meg «Du hadde sikkert lest alt han sa på forhånd uansett».

Jeg vet at det han sier er sant, men allikevel irriterer svaret hans meg. Jeg vrir meg ut av grepet hans, før jeg går en meter unna. Jeg trenger avstand.

«Vi er to helt forskjellige personer, vi klikker ikke i det hele tatt» fortsetter jeg, og jeg kan se på hele han at han ikke liker ordene som kommer ut av munnen min.

«Ikke kom her å si at vi ikke klikker, du vet like godt som meg hvor mye vi tenner på hverandre, hvordan pusten din forandrer seg i det jeg rører huden din, hvordan ..» begynner han, men jeg avbryter han «Stopp».

Han tøyler sinnet sitt det vet jeg. Det eneste jeg vil er å dra hjem. Tårene mine renner fortsatt hvis du lurte, og det er ikke bare Alan som er sint.

Jeg tror endelig denne diskusjonen er over, sånn at jeg kan dra hjem, før giften blir slengt i trynet mitt fra Alan sin fæle munn «Vel ikke tro at du betyr noe bare fordi jeg hadde fingrene mine nedi trusa de».

Jeg sverger jeg kan høre et hulk i det ordene hans treffer meg, og tårene begynner å renne enda fortere. Jeg har så lyst til å skrike til han. Jeg har så lyst å kjefte han huden full om hvordan man behandler jenter. Jeg har så lyst å fortelle han hvor dritsekk han er.

Jeg prøver to ganger, men det kommer bare ut et lavt gisp av munnen min.

Jeg vet ikke hvorfor det gjør så vondt, men det gjør det. Det må være fordi han er den eneste gutten i hele mitt liv som har fått lov til å berøre kroppen min på den måten han gjorde. De berøringene betydde ingenting for han, det var en vanlig prosedyre i det han møter nye jenter.

Jeg prøver en siste gang, men gispet som kommer ut denne ganger roper smerte, så jeg snur meg bort fra han og løper hjem. Denne gangen følger han ikke etter meg.

-------------------------------------------------------------------------------

♡  𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪

Okei, jeg klarte ikke å vente til i morgen med å publisere et nytt kapittel ❤︎

Drittsekk oppførselen til Alan fortsetter... Hvordan kommer dette til å gå..

Gleder meg til dere skal få lese fortsettelsen ❤︎


DANGEROUS LOVEWhere stories live. Discover now