DANGEROUS LOVE

Kapittel 4

Alicia sitt perspektiv 

Når forelesingen er over går jeg frem til foreleseren med en gang. Ikke søren om jeg skal være på gruppe med trøbbel gutten Alan. 

«Hei Mr. West. Er det noe mulighet for å gjøre denne oppgaven individuelt?» spør jeg kjapt, før jeg ser nervøst i retning mot Alan, siden jeg er redd for at han skal prøve å oppsøke meg snart.

Foreleseren Mr. West ser på meg forvirret, før han sier «Nei dessverre Alicia, dette skal gjennomføres som en gruppe. Du må ta kontakt med meg dersom gruppe arbeideren din ikke dukker opp», før han pakker sammen sakene sine og forsvinner ut av forelesningssalen.

«Så skal vi sette oss på biblioteket?» hører jeg en stemme bak meg si, og jeg kjenner igjen den stemmen. Det er Alan. Jeg snur meg mot han, og jeg ser at han stirrer på kjolen min. Hva er det med kjolen min? Jeg har på meg en rød kjole som rekker meg til over knærne. Jeg forventer at han skal kommentere at det ser ut som en bestemor kjole igjen, men han er stille. 

Jeg trekker bøkene jeg har i henda tettere inntil brystet mitt, før jeg svarer «ja». Jeg innser at jeg bare må takle Alan i fem dager til jeg er ferdig med denne oppgaven.

Vi setter oss ned på et firemanns bord innerst i biblioteket, og jeg tar frem pensum bøkene mine. Skal ikke han ta frem sine bøker? 

Jeg ser på han forvirret, før jeg spør «Har du ikke med deg noen bøker?».

Han lener seg tilbake i stolen, før han rister på hodet, før han legger til «Jeg gidder aldri å kjøpe noe pensum bøker».

Jeg ser på han litt sjokkert, før jeg tenker at dette lover veldig bra i forhold til våres oppgave. Er det mulig? Jeg gir han en av mine bøker. Det er bedre at han låner min så gjør han noe.

Vi begynner å lese for å prøve å finne noe pensum vi kan ha med i oppgaven våres, men det tar ikke lange tiden før Alan trekker opp mobilen sin fra lomma på jeans jakken han har på seg, og jeg mister fokus umiddelbart.

Jeg retter fokuset ned mot boken igjen, men i det jeg ser opp smiler han i det han ser ned på skjermen igjen. Faen, er det mulig å komme på gruppe med noen verre enn dette her?

«Hva er det som er så viktig?» spør jeg, og jeg blir litt satt ut i det jeg innså at jeg spurte om det der høyt. Han møter blikket mitt brått, før han plutselig vender skjermen sin mot meg, og jeg mister pusten et sekund.

Det er et bilde av de jævla puppene igjen, men det ser ut som samme bilde, og jeg innser at han må ha lagret det når han mottok det tidligere.

«Du kan ikke vise meg sånt» sier jeg oppgitt, før jeg tar telefonen ut av hendene hans, og legger den ned på bordet med skjermen ned.

Han ser på meg, før han sier  «Du spurte meg jo hva som var så viktig». At han smiler nå irriterer meg. Hvordan kan han vise så private bilder av en annen jente til andre uten hennes samtykke? Jeg himler med øynene før jeg ser på han, og han møter blikket mitt.

«Du burde virkelig slette det bildet» legger jeg til, før han ser på meg mens han hever øyebryna sine sjokkert, før han ler.

Jeg sukker oppgitt, før jeg retter fokuset ned mot boken igjen. For en drittsekk.

Til min store overraskelse ser jeg at han tar opp boka, før han begynner å lese. Jeg legger merke til det svarte blekket som han har valgt å fylle kroppen sin med, hvorfor vil noen ha så mange tatoveringer? På den ene armen er det tigeren, mens på den andre armen er blekket fylt hver eneste cm av hud fra håndleddet og oppover.

«Du må fokusere» hører jeg plutselig han si, før jeg møter blikket hans, og jeg innser at han har tatt med i å bokstavlig talt glo på tatoveringene hans. Jeg møter blikket hans, og han ser på meg med et blikk som lyser av noe. Av hva da?