DANGEROUS LOVE

Kapittel 38

Nervøsiteten hennes fylte hele treningsrommet, og hun møtte blikket mitt altfor lite. De få gangene øynene hennes møtte mine kunne jeg se lidelsen hennes. Ansiktet hennes føltes mye blekere og de mørke posene under øynene gjorde at hun så utslitt ut. Jeg har sett jenter slik før. Jenter som har vært preget av at jeg har knust hjerte deres, men jeg har aldri brydd meg.

Tvert imot har jeg vært en ordentlig drittsekk mot dem. Jeg husker spesielt en jente som falt voldsomt for meg, og jeg knuste hjertet hennes. En uke senere oppsøkte jeg hun og fortalte at alt kommer til å gå bra, så pulte jeg hjertesorgen ut av henne, før jeg stakk avgårde for andre gang. Hjertet hennes ble ikke bare knust en gang, men to. Kun fordi jeg kjedet meg.

Med Alicia så er alt annerledes, fordi nå plages jeg over å se hun ha det så vondt. Det plager meg at hun må gå gjennom dette, og det plager meg enda mer at hun kom hit for å prøve å snakke med meg, men jeg aviste hun. Jeg vet at hun kjente kulden jeg sendte ut, kanskje det var grunnen til at hun gikk. Faen, jeg må følge etter henne.

Jeg jogger bortover gangveien mot studenthuset hennes, og jeg håper at hun dro hjem, fordi hvis ikke vet jeg ikke hvor hun kan ha dratt.

Etter noen få minutter ser jeg plutselig en kjent skikkelse fremfor meg. Det er henne, jeg vet det, fordi det er ingen andre som går i slike dongrikjoler på universitet. De hører til på barneskolen, kanskje til og med barnehagen.

«Alicia» roper jeg etter henne, og hun stivner automatisk til.

Når ansiktet hennes snur seg mot meg sverger jeg på at jeg kjenner et stikk i brystet, noe jeg ikke hadde kjent på årevis før Alicia dukket opp i livet mitt. Uten at jeg merker det trekker jeg pusten når øynene hennes møter mine. Øynene hennes er røde og hovne, og det er lett å se at hun nettopp har klart å slutte å gråte. Baby..

«Vi bør snakke» krever jeg, og hun nikker svakt. Stillheten hennes plager meg mer enn jeg hadde trodd.

«Jeg må egentlig dusje, vil du bli med hjem til meg?» spør jeg, fordi etter den voldsomme svetteproduksjonen inne på treningsrommet føler jeg virkelig for å ta en dusj.

Ut av munnen hennes kommer det ikke et eneste ord, kun et svakt nikk. Faen.

Vi går hjemover mot studenthuset mitt, men vi utveksler ikke et eneste ord. Hele stemningen er preget av at det er en samtale som henger i lufta, en samtale som kun venter på å starte.. Så det er kun stillheten som følger oss, hele veien hjem til meg.

Alicia sitt perspektiv

Jeg sitter på sengekanten hans, mens jeg venter på at han skal bli ferdig i dusjen. Jeg kjenner en klump i halsen som har sittet der helt siden jeg forlot treningsrommet, og jeg trodde den ville forsvinne i det jeg fikk ut tårene mine, men den vokste seg bare enda større på stillheten mellom meg og Alan på vei hit.

Blikket mitt skanner rommet hans. Vi har så mange fine minner sammen, og ikke snakk om minnene vi har fra denne senga. Jeg husker den morgningen hvor jeg våknet opp her, og det tok meg noen sekunder å forstå hvor jeg var. Det var den natten Alan hadde sittet våken for å passe på meg, fordi vodkaen hadde tatt knekken på meg.

Jeg hører døren går opp, og Alan kommer inn i rommet med kun et hvitt håndkle surret rundt hofta. Små vanndråper er festet til huden hans og håret er dryppende vått.

Han går bort til klesskapet sitt, og jeg reiser meg opp umiddelbart. 

«Eh.. jeg kan gå ut» forklarer jeg lavt, og han snur seg mot meg.

«Alicia, det er ikke noe du ikke har sett før» svarer han, mens han ser på meg med et blikk som sier seriøst?

Han snur seg mot klesskapet sitt igjen, og jeg sverger på at et gisp kommer ut av munnen min i det han plutselig lar håndkle falle. Den nakne, veltrente kroppen som er dekket av svart blekk kommer til synet. Jeg snur meg kjapt bort fra han, før jeg går for å sette meg ned på sengekanten igjen. Blikket mitt er festet til gulvet, og jeg gjør alt for å ikke heve blikket mitt mot kroppen hans. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg må.