DANGEROUS LOVE

Kapittel 33

Jeg skvetter til i det jeg plutselig kjenner noen slå meg på rumpa, hardt. Et lavt skrik presser seg frem mellom leppene mine, og jeg snur meg lynraskt. Virkelig, hvem gidder å slå..ah.

Jeg burde visst det. Jeg burde skjønt det. Alan, selvfølgelig.

Blikket hans møter mitt, og han ser på meg som om jeg er den eneste personen som står i rommet. Selvom det faktisk er to andre her. Paul og Karolina.

«Faen, så deilig du var i den kjolen» sier han med en raspende stemme, og blikket hans blir så intenst at jeg begynner å lure på hvor lenge jeg klarer å holde blikk kontakten.

«Kom Paul, vi går og setter oss i stua» hører jeg Karolina si, før hun og Paul forsvinner ut av kjøkkenet.

Alan sitt blikk flytter seg fra øynene mine til nedover kroppen min. Akkurat som om blikket hans skanner hele kroppen min. 

Det føles ut som om jeg endelig kan puste i det blikket hans flytter seg bort fra øyene mine, det er hva han gjør med meg. Jeg sverger på at de øynene hans kunne stoppet pusten på hvilken som helst jente. Han har den kraften.

Alan har på seg en svart jeans med hull, samt en svart t-skjorte. Jeg er ikke overasket. Jeg har spurt han to ganger om hvorfor han alltid kler seg i svart. Første gangen svarte han fordi det var favorittfargen hans. Greit nok, men andre gangen svarte han fordi fargen svart passet han. Han la det frem på en tullete måte, men jeg vet at innerst inne mente han det. Det er en følelse i kroppen min som forteller meg at han har en mørk fortid. Det må være en grunn til at han er slik som han er, og jeg er redd for at jeg aldri kommer til å få vite hvorfor..

«Fint antrekk til deg også, veldig pynta» svarer jeg ironisk på kommentaren hans om kjolen min. Han trekker på smilebåndet, før han svarer «Jeg er ikke typen som går i skjorter».

Jeg ser for meg Alan i skjorte. Herregud, han hadde blitt enda kjekkere, og jeg tror virkelig ikke det er mulig.

«En dag» svarer jeg, og han kan høre det lille håpet i stemmen min. Håpet om at jeg skal få se han i noe annet enn disse mørke jeansene og t-skjortene en dag.

Han rynker bryna, før han lener seg inntil meg og hvisker inn i øret mitt «Å ha et håp om noe som er uoppnåelig er bare bortkastet baby».

Jeg rekker ikke å svare før vi blir avbrutt..

«Alan, bli med å ta en røyk a!»

Det er Jack sin stemme som fyller kjøkkenet, og Alan kysser meg fort på det varme kinnet mitt, før han blir med Jack ut. Jeg liker virkelig ikke at han røyker. For det første så lukter det vondt, og for det andre så er det ikke bra for helsen hans. Vel, hadde jeg bedt han om å slutte hadde jeg startet en diskusjon som jeg aldri hadde vunnet.

Jeg går ut i stuen som er fylt opp av mange studenter, men jeg ser heldigvis at det er en ledig plass ved siden av Paul. Jeg trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at en drikkelek allerede er i full gang rundt bordet. Jeg slipper aldri unna disse drikkelekene ..., de dukker opp på hver eneste fest.

«Vi leker nødt eller sannhet» forklarer Paul i det jeg setter meg ned ved siden av han.

Jeg lekker merke til Sara og Cornelia som sitter på andre siden av bordet, og begge to er tydelig beruset. Cornelia sender meg et blikk som tydelig ikke er et vennskapelig blikk for å si det mildt. Blikket hennes er kun fylt med hat, og en liten dråpe misunnelse. Eller kanskje en stor dråpe..

«Alicia, nødt eller sannhet?» utfordrer Cornelia meg, og jeg kjenner at jeg verken orker denne drikkeleken eller Cornelia i dag.

Så jeg vet virkelig ikke hvilken hjernecelle som er på jobb i det jeg hører meg selv si «Nødt».