Engler Faller

5. Tro på meg

«Du kommer til å tro meg, ikke sant?»

Nomi så henne inn i øynene med en slik ro at ord ikke ble nødvendig. Det var ikke ofte øynene hennes uttrykte noe annet enn voldsom iver og entusiasme, men nå uttrykte de noe Evy ikke kunne helt finne ordene til å beskrive. Hun kjente bare at hun ble takknemlig over at Nomi var en del av livet hennes.

Evy trykket på skjermen og hevet mobilen så de begge kunne se bedre. De dunket hodene sammen idet videoen ble spilt av.

Evy svelget tungt og lot minuttet snegle seg forbi imens hun så alt på nytt.

Fjær.

Vinger.

Lysende øyne.

Du vil ta meg imot, ikke sant?

Evys hode hamret.

«Wow.» Nomi la armene i kors. Noe så ut til å gå innover henne, en forståelse for situasjonen, for skikkelsen i videoen. «Ikke fortell meg at –» Hun måtte stoppe seg selv og se på Evy for å få bekreftelse. «Nei. Virkelig? Det er fyren du møtte den kvelden? Han du fortalte om?»

Evy nikket så vidt synlig, hodet hennes veide med ett tusen tonn.

«Jeg vet ikke helt hvem – hva – han er. Men det er ikke første gangen jeg har sett ham, Nomi. Jeg har blitt voktet over hele livet. Jeg vet ikke av hva, eller hvorfor. Jeg vet bare at jeg alltid blir beskyttet. Alltid.» Hun slo ut med armene. «Og jeg vet heller ikke hvorfor jeg møtte en fyr med grønne øyne i festlokalet og på bussholdeplassen. Jeg har bare laget meg en ulogisk forklaring på at det egentlig var vokteren min, som jeg aldri har sett på nært hold før. Jeg har aldri snakket med skikkelsen. Og likevel, som om det var et slags mirakel –»

«Viste vokteren seg potensielt den kvelden,» fullførte Nomi for henne.

Evy senket hodet. «Jeg har visst at skikkelsen eksisterer fra dag én, og jeg har prøvd å ta kontakt flere ganger. Jeg ... fant en hel haug med greier på nettet som jeg skrev ut og samlet i en dagbok. Jeg lette og lette etter en måte å få kontakt på, men ingenting fungerte. Så jeg ga opp i fjor. Jeg tenkte det ikke var noen vits lenger, for skikkelsen har jo aldri gjort meg noe. Men i det siste har det vært så intenst noen ganger.»

«Intenst?» Nomi hevet et øyenbryn.

Evy tygde på underleppa si. «Som om noen ser tvers igjennom meg og observerer alt jeg gjør.»

«Noen andre enn greia i videoen?»

Greia. Evy likte ikke det ordet. Det smakte vondt, bittert på tunga som en teskje bakepulver.

Hun lot som ordet ikke hadde irritert henne. «Ja, helt klart.»

Nomi klødde seg i det usynlige skjegget på haken og så ned på mobilen til Evy. Hun stusset. «Merkelig.»

«Så da er det ikke bare meg,» pustet Evy lettet ut.

Nomi blunket mot henne med vide øyne. «Evy, du har en personlig stalker. Det er supermerkelig. Og du skjelver fremdeles på hendene, som gjør det vanskelig å tro at du lyver.»

Evy kremtet og la mobilen i baklomma for å skjule hendene sine. Noe inni magen vred på seg idet Nomi poengterte ut hvor merkelig situasjonen var, men hun følte også en hinsides lettelse. En stor trang til å klemme Nomi så hardt at hun ikke fikk til å puste. Hun hadde ikke hatt noen idé om hvordan hun skulle gått fram hvis Nomi ikke hadde trodd henne, så hun var glad hun slapp å tenke på det noe mer.

«Jeg har alltid blitt voktet over, så det føles ikke så rart lenger,» sa Evy med armene i kors.

Nomi blåste et par løse hårstrå vekk fra ansiktet. «Ikke litt creepy engang? Bittelitt?»