Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evy
Det var en grunn til hvorfor Evy hadde plukket opp to steiner. Hun visste at hun styrkemessig aldri kunne vinne mot Raphael. Musklene hans var for kompakte, kroppsmassen for stor og tung. Hun hatet å tenke tanken, men hun følte seg lav og spinkel sammenlignet med ham.
«Tror du virkelig at jeg overgir meg så lett?» spurte hun.
«Hva annet valg har du?» Han hevet det ene øyenbrynet, som en slags utfordring. «Leken er over, Evangeline. Jeg tok deg.»
«Men hva hvis jeg får til å rømme igjen?»
Noe flammet til liv i øynene hans. «Å?»
Hun spente den frie armen sin. «Jeg vil ikke tape,» sa hun og hevet armen for å gjøre seg klar, selv om hun visste at det egentlig var håpløst. Hvordan skulle hun klare å slå ham med en stein i håp om at hun kunne rømme igjen? Hun likte ikke å tape, men var det verdt å vinne hvis hun måtte slå ham bevisstløs for det?
Det føltes ikke ut som å vinne.
«Så hva venter du på?» spurte han, nesten ertende. «Jeg vet at du har en stein til.»
Evy forsøkte å holde masken, men grepet om den skarpe steinen ble svakere. Hun så etter tegn på at han tullet, at han ikke mente det seriøst. Men hun fant noe helt annet skrevet i ansiktet hans. En form for kamplyst, et ønske om at hun ikke skulle gi opp så lett.
«Du er gal,» nærmest hvisket hun.
Grepet om midjen hennes ble fastere, hånden om håndleddet lik en lenke. Han smalnet øynene, et svakt smil lekende på leppene hans.
«Du har ingen anelse.» Han lente seg nærmere, nærme nok til at leppene hans streifet øret hennes. Evy fikk gysninger nedover hele ryggen, nedover beina så hun ble mo i knærne.
Raphael hadde for mye makt over henne.
Hun knuget fingrene hardere om steinen igjen.
«La meg se monsteret,» hvisket han mot øret hennes.
Evy skar en grimase. «Jeg er ikke den personen lenger,» sa hun. Likevel sto hun her med en stein i hånden så hun ikke tapte leken mellom dem. Mest fordi hun fryktet hva han kom til å gjøre så fort hun ga opp.
«Du er voldelig og sint, en flamme som aldri dør. Du kunne brent ned verden, baby.» Den ledige hånden hans kjærtegnet kinnet hennes og snek seg om nakken. Pusten hans var så varm at hun følte hun brant seg, hånden hans en levende flamme som svidde huden hennes. Munnen hans hadde fremdeles den skarpe lukten av mint, som hun nå visste at han hadde fått først fordi han rappet tyggisen hennes.
«Kanskje du har rett,» innrømmet hun og måtte lukke øynene halvveis igjen da leppene hans gikk over kjeven hennes. «Jeg er voldelig og sint. Kanskje mer enn normalt, men det har ikke noe å si. Jeg har ingen grunn til å la sinnet mitt styre meg lenger. Jeg vet min egen verdi, jeg vet nøyaktig hvem jeg er.»
