Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evangeline
Etter at Evangeline banket Tobias til fillebiter, stoppet all mobbingen. Folk ble livredde, men ikke fordi de mente Evangeline endelig hadde klikket fullstendig.
Men fordi det viste seg at mobbing har konsekvenser.
Månedene som fulgte var brutale, og egentlig ikke noe hun likte å tenke tilbake på. De fleste lærerne hennes ble involvert, kalt inn til haugevis av samtaler og møter for å snakke om hva de hadde opplevd at hun hadde gått igjennom. Som om de visste noe om det.
Evangeline ble kalt inn dagen etter hendelsen for å si unnskyld til Tobias, og foreldrene hans, om det som hadde hendt. Hun hadde vært forberedt på å trygle om tilgivelse, fordi det var alltid det alt resulterte i. Hun ble mobbet, hun tok igjen, hun måtte unnskylde. Og gjenta. Og gjenta.
Det var ikke noe hun kunne unnslippe, fordi det var slik eksistensen hennes var. Hun trodde hun kunne få til noe annet, at hun endelig hadde nærmet seg et slags vennskap med November. Men aldri i livet om November ville nærme seg henne nå etter det som hadde skjedd.
Derfor kunne hun ikke fatte synet som møtte henne inne på rektors kontor. November som satt gråtende på setet ovenfor pulten hans, mobilen hennes i hendene på rektor som spilte av en video, jentelatter i videoen, Tobias.
Rektor la to fingre over neseryggen, masserte øynene. Han virket sliten, utslitt.
Evy ble stående i døråpningen uten å helt vite hva hun skulle gjøre.
Rektoren sukket. «Hvorfor har dere ikke sagt noe før nå?»
November snufset. «Tror du ikke jeg har prøvd? At jeg ville si ifra utallige ganger, men aldri fikk meg selv til å gjøre det? Jeg var livredd. Er livredd. Hvis de visste at jeg sa ifra til en voksen, at de fikk enda en grunn til å – å –» Hun senket hodet og tok av seg brillene for å tørke over øynene.
Evangeline hadde sneket seg litt til siden av døråpningen for å ikke være så synlig.
«Jeg skjønner at det Evangeline gjorde var galt, men kan du virkelig skylde kun på henne for det som skjedde? Tenk over det, tenk over hva hun har måttet gå igjennom før du bestemmer deg for at hun skal si unnskyld. Tobias er den verste personen jeg har møtt. Han fortjener å –»
«Det virker som han var mer på deg enn henne,» sa rektor alvorlig og ga henne mobilen tilbake. «Hvis jeg ser bort fra Evangeline Vita et øyeblikk, hva gjorde han mot deg?»
November så fort opp i samme øyeblikk som øynene til rektor flakket til der Evangeline sto i døråpningen. Han rynket svakt på øyenbrynene, men sa ingenting til November da hun åpnet munnen.
