Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Erkeengelen Raphael
Krigen endte aldri. Uansett hvor mange ganger han kjempet mot de mørke englene, så de alltid ut til å slå tilbake på et eller annet tidspunkt. Noen ganger med korte intervaller, andre ganger med så store at det kanskje hadde gått en hel livstid siden sist. Men den endte aldri fullstendig, for lederen deres ble aldri tilfreds.
Michael hadde bedt om et møte med Azazel før det neste slaget, men hadde fått avslag. Han forsøkte igjen, fastbestemt på å få til et sivilisert møte for å slippe nok et blodbad. Raphael brydde seg ikke om utfallet. Om han måtte drepe flere engler hadde ikke så mye å si, men Michael betydde noe. De andre erkeenglene betydde noe for ham. Hvis de ville ha en slutt på krigen, ville han det også.
Raphael satt i krigsteltet sitt med noen observasjonspapirer idet Michael kom marsjerende inn.
«Vi har fått satt opp et møte,» sa han og stanset ved feltsengen til Raphael.
Raphael hevet ikke blikket opp fra papirene. «Med Azazel?»
«Med rådgiveren hans.» Michael sukket. «Bedre enn ingenting.»
«Når finner møtet sted?»
«Om en time.» Måten Michael la armene i kors og tappet den ene pekefingeren mot underarmen, gjorde Raphael urolig. Det var noe han ennå hadde igjen å fortelle.
«Du får ha lykke til,» mumlet Raphael og bladde i bunken ark. Blekket hadde blødd voldsomt på denne siden, så mye at skriften nærmest var uleselig.
«Kunne sagt det samme tilbake.»
Raphael hevet hodet en smule. «Hvis du virkelig tror –»
«Du har ikke noe annet valg. Som din hærfører og leder kommanderer jeg deg til å dra på det møtet i mitt sted.»
«Av hvilken grunn?» spurte han irritert og skjøv arkene til side. Han lente seg tilbake i trestolen.
Michael dro en hånd gjennom håret sitt, pustet tungt ut som om det han var i ferd med å si ikke burde bli sagt høyt.
«Fordi Chamuel kommer til å kutte strupen på den første som dukker opp. Fordi Uriel er for sint til å si noe annet enn at de skal dra til helvete. Fordi Jophiel og Gabriel nekter å forlate Himmelen for å kjempe noe mer i denne idiotiske krigen. Fordi Zadkiel nekter å snakke til meg.»
Raphael strammet kjevemusklene. «Du kan dra selv.»
«Fristende, men nei.» Michael gikk bort til det lille skrivebordet og lente seg mot det. «Jeg sa først til dem at jeg tenkte å komme selv, men budbringeren til Azazels rådgiver mente at jeg ikke var god nok. Det måtte være deg.»
«Rådgiveren spurte spesifikt etter meg?» Raphael hevet øyenbrynene.
