Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Raphael
Selv om de teknisk sett hadde sovnet i ulike senger, hadde Raphael på en eller annen måte havnet i senga hennes i løpet av natta. Et uhell, virkelig. Han hadde ... gått i søvne eller noe og lagt seg i feil seng, tilfeldigvis funnet noe varmt under dyna og bestemt seg for å ligge inntil det resten av natta. I all sin enkelhet var situasjonen egentlig ikke noe å gjøre et stort nummer ut av.
Likevel håpet han Evangeline sov litt til imens han lå der vid våken og studerte henne. Han hadde på følelsen av at så fort hun åpnet øynene, at han kom til å bli bannlyst fra soverommet hennes i all fremtid. Kanskje hun til og med kom til å låse døra før hun la seg.
Ikke at det stoppet ham.
Han så på hvordan brystet hennes hevet og senket seg, så rolig og mildt, lik en bris sent på våren. I lyset som skinte gjennom sprekkene på persiennen, var ansiktet hennes glødende. Han lot den ene pekefingeren gå over neseryggen hennes og over kurven til leppene.
Når Evangeline sov, var det lettere å holde hjertet sitt i ro. Det var lett å la det hvile, å vente. Det var så enkelt å være med henne på denne måten. Å se for seg hvordan et helt liv ville være akkurat sånn. Fredfulle morgener i senga før hun våknet, for så ha en konstant kamp. En kamp han var villig til å ta hver eneste dag, hvis det så var nødvendig. Helt til Evangeline fant ut at hun kunne være ærlig, at hun ikke trengte å dekke for alle sannhetene med sarkasme og ironi. At hun kunne være som dette: fredfull. Ikke bare nerver og muskler i høyspenn.
Ikke at han var noe bedre. Så fort hun villig la en hånd i håret hans, var det over og ut. Det skulle ikke mer til for hjertet da. En berøring og det føltes ut som hele kroppen hans sto i brann.
Han pustet tungt ut og hvilte haken sin på toppen av hodet hennes, trakk henne helt inntil seg så overarmen hans ble en hodepute for henne.
Han hadde ment hvert eneste ord han sa til henne dagen før. Han ville ikke ta det noe lenger for hennes del før han så den samme desperasjonen hos henne som han selv følte på. Det ville ikke være rettferdig, selv om hun sikkert hadde gitt etter i går også.
Men Raphael hadde lært seg å bli en tålmodig mann.
«Katharsis, for alle dine synder,» mumlet han mot håret hennes og lukket øynene. «Gråt for meg, min kjæreste. Alt jeg gjør, det gjør jeg for deg.»
Han kysset toppen av hodet hennes så lett han kunne før han vrikket seg løs og sto opp. Han gjespet og vandret inn på kjøkkenet, åpnet kjøleskapet for å finne ut hva han skulle lage til frokost.
Det var ikke stort igjen i kjøleskapet, og det meste som lå i skapet var kun godteri. Han strakk på seg på vei ut til stua og fant fram noe papir og en penn å skrive med. For å være ekstra ertende, skrev han et skikkelig klissete notat.
