Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evy?
Evy var ikke Evy. Heller ikke Evangeline. Hun var en helt annen, en som hadde levd et helt annen liv og bar sine egne byrder. En som hadde opplevd sorg og lidelse, levd et ensomt liv til tross for alle som konstant så ut til å omringe henne. Hun kunne huske samtaler med broren sin, alle øyeblikkene med ham i oppveksten som til slutt hadde blitt erstattet med et ansikt dekket av blod og tomme uttrykk. Hun kjente denne personen like godt som sin egen søster, og likevel var det som en fremmed sto foran henne og ga henne kommandoer.
Enda et slag. Strategier. Måter å overleve og seire, selv om de var i sterkt mindretall. Azazel mente han hadde en god løsning, at han hadde et hemmelig våpen erkeenglene ikke visste om. Men hun trengte ikke å se styrkene til himmelen personlig for å vite at de ikke hadde sjans. Hun trengte kun å tenke på en erkeengel for å vite at det ikke var håp. Og han var kun én av syv. De kunne ikke vinne. De måtte gi opp. De måtte overgi seg.
Men å innrømme at de hadde tapt var verre enn å dø en poengløs død, ifølge broren hennes. Altså skulle hundrevis av soldater ut og kjempe og dø ved skumring, og hun kom til å sende dem alle videre.
Hvis hun ikke døde med dem.
Hun knuget fingrene hardt om lærposen sin, glad for at hun hadde fylt den opp med flere korn før de kom hit. Hun kom til å trenge dem alle sammen.
Hun prøvde å ikke tenke på erkeenglene. Hun prøvde så godt hun kunne, for hva godt ville det gjøre henne å minne seg selv på at han eksisterte? Men hun klarte ikke la være å la tankene drifte, å la dem undre seg over hva han tenkte før et slag. Om han tenkte, om han følte, om han ba til Gud etter å leve en dag til. Om han hadde noen å vende hjem til etterpå, å drømme om natten før, kjempe for, dø for. Hun lurte på om noe betydde mer for ham enn ham selv.
Hun tok seg til hjertet og så opp på broren sin. For Azazel var hun det viktigste som eksisterte. Nok til at han alltid beordret henne til holde seg unna der kampen var som verst, at hun ikke kastet seg uti blodbadet uten å vite med sikkerhet at hun kom helskinnet ut. Hun elsket broren sin.
Hun fryktet ham.
Raseriet hans. Hevnlysten. Lik en skogbrann.
Evig spredende.
Hun tok om den ene vingen sin. Hvis broren hennes visste hvem som hadde tatt den andre, hadde han sørget for å få personen drept da? Hadde den ansvarlige betalt med livet sitt eller bare vingene sine?
Hun ristet tanken vekk, ville ikke minne seg selv på hvordan den hadde blitt kappet av ryggen hennes. Hvem som hadde tatt den.
Han hadde betalt nok for det allerede.
Hun forsøkte å overbevise seg selv om at det var godt at han ikke husket henne. At han ikke gjenkjente det hvite håret eller de lyse øynene. At hun kun hadde vært et flyktig øyeblikk, et glimt i det lange livet hans.
