Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evy
«Jeg vet du sa at det du skal fortelle er topphemmelig, men er det virkelig nødvendig for oss å sitte på do?» sa Nomi misfornøyd da Evy dro henne inn i en av båsene.
«Ingen andre kan høre om dette.»
«Men –» Nomi stoppet opp et sekund før hun fortsatte, som om hun lyttet etter noe. «Det kommer da stadig folk inn hit?»
Evy dro ned dolokket og satte seg. Nomi så seg rundt etter hvilke alternativer hun hadde, bare for å konkludere med at å lene seg inntil vasken var den eneste.
«Det er bedre enn kantina. Og hvis noen kommer inn, later jeg som jeg griner.»
Nomi pillet på neglelakken på pekefingeren sin. «Gleder meg,» mumlet hun tørt.
Evy slapp bagen sin ned på gulvet, rotet litt i den før hun fant fram mobilen. En stund satt hun der med stram kjeve og smale øyne, som om det hun hadde tenkt til å vise var superhemmelig. Noe det var, bare at hun ikke orket å holde det for seg selv lenger. Den ekle følelsen av å ha tusenvis av sommerfugler i magen returnerte likevel. Så voldsomt at hun ble svimmel og nærmest brakk seg.
«Du kan ikke si det til noen,» startet Evy og trykket seg inn på videoen. «Jeg mener det.»
«Jeg aner ikke hva dette handler om, men det er greit. Mine lepper er –» Hun sippet pekefingeren og tommelen over munnen.
«Og den er ikke fake.»
Nomi så ned på mobilskjermen hennes. «Videoen?»
«Ja.»
«Nå pirrer du nysgjerrigheten min noe helt jævlig. Spill den av.»
Hendene hennes skalv. Hun ristet på beina for å roe seg selv ned, men det hjalp ikke. Dette var øyeblikket hun fant ut om Nomi ville tro henne eller ikke. Og Evy visste ikke helt hvorfor det betydde så mye, det at Nomi trodde på henne. Kanskje for å validere seg selv på en måte, validere vokteren sin. Ettersom Evy var den eneste som hadde sett videoen, virket den nærmest ikke-eksisterende. Den beviste ingenting ovenfor Evy selv, som hele livet hadde sett denne skikkelsen uansett.
Men hva med Nomi?
Hun puttet tommelen over skjermen.
Tenk hvis Nomi ikke trodde henne. Hva skulle hun gjøre da? Hvordan skulle hun forklare alt det andre utenom videoen? Forklare gårsdagen som hun ikke lenger husket?
Du tar meg imot, ikke sant?
En støkk traff henne i brystet. Evy skar tennene sammen og så opp på vennen sin.
«Evy?» Nomi la en hånd på skulderen hennes. «Kjære deg, går det bra? Du skjelver.»
Evy så på henne, virkelig så på henne. De grå-blå øynene hennes vide, det askeblonde håret satt opp i en løs og høy hestehale. Den brede munnen som hadde leppene svakt adskilt, som om hun var i ferd med å si noe mer, men ventet på at Evy skulle si noe først.
