Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evangeline
Det var ikke meningen å ta hevn den dagen hun gjorde det. Evangeline fant aldri det rette øyeblikket, heller ikke hva hun burde gjøre som skapte mer trøbbel for de andre enn henne selv. Hun var fjorten. Hun visste ingenting om å ta hevn og la det gå utover andre enn seg selv. Det eneste hun visste var at hun var ferdig med å skylde på seg selv for det som skjedde.
Det er ingenting feil med meg.
Hun husket dagen som om det var i går.
Evangeline hadde sittet igjen litt på skolen for å ta igjen noe av matematikken, og tydeligvis hadde Elisabeth og vennene hennes hatt samme ideen. Først hadde hun tenkt til å ignorere dem, siden de gjorde det med henne.
Men den dagen var hun modig, hun var klar.
Hun skjøv stolen bakover idet hun brått reiste seg og gikk mot dem. De fniste til hverandre, hvisket hverandre inn i ørene og lot som de var alene her inne. Hvorfor var de her i det hele tatt? Hadde de ikke bedre steder å henge enn på skolen av alle ting?
Hun stoppet opp foran pulten deres med nevene knyttet.
Hun var luft, mindre enn et vindkast, et usynlig, ikke-eksisterende vesen.
«Hvorfor føles det ut som noe puster meg opp etter nakken?» spurte Elisabeth høyt og så rundt seg. Blikket hennes gled rett over der Evangeline sto. «Så rart.»
De andre jentene fniste, hun ene syntes det var så morsomt at hun nærmest hvinte.
Kom de til å ha samme reaksjon hvis hun klippet av dem de dumme flettene eller sydde igjen munnen på dem? Hun hadde sytråd og nål i pennalet, tross alt. På grunn av dem, intet mindre. Etter å ha skrapt opp knærne sine og ødelagt utallige mengder ermer hadde hun lært seg å sy igjen klærne. Det var rart å kjøpe nye hele tiden. Å kjøpe nye betydde spørsmål fra foreldrene hun ikke ville svare på.
Det var idiotisk hvor uvitende de var om hvordan hun hadde det på skolen. Men Evangeline skyldte på seg selv igjen. Hun åpnet aldri munnen og sa noe om det høyt. Hadde hun vært modigere, hadde hun sagt ifra. Men samtidig følte hun seg modig for å ikke si noe, å ikke erkjenne problemet som noe mer enn hennes eget. Hun var modig for å bære byrden alene, samtidig som hun var ufattelig feig.
Evangeline slamret knyttneven sin ned i pulten så et par av jentene skvatt.
Flott, så hun var ikke helt usynlig likevel.
«Jeg er rett her,» bet hun ut og glodde rett på Elisabeth. «Eller vil du ikke erkjenne feilene dine i fysisk form?»
Elisabeth så rett forbi henne. «Jeg tror det må være noe galt med denne pulten,» sa hun smilende og grep etter vesken sin. «Skal vi sette oss et annet sted?»
Hun gjorde tegn til å reise seg, men Evangeline hadde fått nok. Med et hardt rykk grep hun fatt i kragen på t-skjorta hennes og røsket henne av stolen. Elisabeth hylte, de andre jentene med ett paniske. De reiste seg opp og sirklet seg rundt Evangeline.
