Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evy
«Atlas, kom hit, din godrumpe!» Nomi kastet seg ned på gulvet for å hilse på den store bikkja si, som Evy aldri helt hadde klart å definere rasen på. Kanskje en form for collie-blanding? Den hadde i hvert fall pelsen som en.
Halen logret så den pisket mot beinet hennes. Nomi hadde begravd ansiktet sitt i ryggen hans imens hun rufset til all pelsen rundt. Hvis det var en Nomi elsket mer enn seg selv, så var det Atlas.
Og det var forståelig. Faren til Nomi hadde skaffet Atlas like etter at moren hennes døde, og hadde som resultat blitt bestevennen hennes i flere år. Hvis det var en ting de to hadde til felles, så var det at de hadde vokst opp uten venner. Til de fant hverandre, selvsagt. Eller, til Nomi nektet å la Evy være i fred. Å se tilbake på hvordan hun hadde oppført seg ovenfor Nomi var både skammelig og til å gråte av. Nå visste ikke Evy lenger hva hun skulle gjort uten henne.
«Hei, Atlas,» hilste Evy og klødde ham litt bak øret.
Nomi spyttet noen hundehår ut av munnen og så opp på henne. «Kakao og krem?»
De var i midten av september og Nomi var allerede i høsthumør. Noe som var likeså greit, for kakao og krem var akkurat det Evy trengte nå.
Hun nikket og tok av seg skoene og jakka. Det var en liten stund siden hun hadde vært her nå, og hun la merke til at de hadde fått en ny plante i gangen. En enorm palme som bøyde seg mot vinduet ut mot inngangspartiet.
Men vent nå litt ...
Når begynte hun å –
«Jobber faren din sent igjen?» spurte hun for å distrahere hvor tankene hennes var på vei. Hun fulgte etter Nomi inn på kjøkkenet.
Nomi kastet et blikk på veggklokka. «Kanskje,» svarte hun enkelt med et lite trekk på skuldrene. Hun fant fram to kopper fra kjøkkenskapet imens Evy lette fram kakaoen.
Evy visste egentlig at Nomi ikke likte å snakke om faren sin, spesielt når det kom til hvor mye han jobbet. De diskuterte ikke så ofte foreldrene sine generelt, men respekterte heller at de hadde et komplisert forhold til det begge to. De var enige om å holde den delen av livet sitt så privat som mulig, med mindre de absolutt følte for å dele noe.
Likevel var det Evys egen feil at Nomi spurte like etter: «Hva med dine fedre? Kommer de hjem snart?»
«Aner ikke,» sa hun og puttet en kjele med vann på stekeplata. Nomi hjalp henne med å få skrudd den på.
«Snakk om å ta seg god tid,» mumlet Nomi og hoppet opp på kjøkkenbenken. «Hvor lenge har du vært alene nå? Tre måneder?»
«Noe sånt.» Evy hoppet opp ved siden av henne og tok det ene kneet opp til ansiktet. «Jeg teller ikke akkurat dager lenger, selv om Aica ber meg gjøre det. Jeg tror derimot det ikke hjelper å fortelle foreldrene våre eksakt hvor mange dager de har vært bortreist.»
