Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evy
«Beklager at vi ikke rekker hjem til bursdagen din, men vi kommer to dager etter,» sa Philip over telefonen. «Så kan vi feire da. Vi kan ta deg med på den restauranten vi besøkte for noen år tilbake. Den asiatiske.»
Evy ville ikke på noen asiatisk restaurant. Hun ville ikke engang ut og spise. Hun ville bare ha foreldrene sine hjem.
«Hva tenker du, vesla?» spurte Henrik da Philip ikke fikk noen respons.
Evy gulpet og tvang stemmen til å ikke knekke sammen. «Det høres bra ut.»
«Så flott, da sees vi snart. Forhåpentligvis rekker Angelica hjem også før vi drar igjen, så får vi vært sammen alle sammen,» sa Henrik.
Evy bet underleppa si så hardt at den verket. «Mhm,» svarte hun og svelget på nytt. Klumpen i halsen hennes ville ikke forsvinne.
«Glad i deg,» ropte Philip så Henrik måtte hysje på ham.
«Glad i dere også,» hvisket hun tilbake og la på før de fikk muligheten til å si noe mer. Hun ble sittende med mobilen i hånden, forsøkte å få den til å slutte å skjelve. Forsøkte å få beina til å slutte å riste, hodet til å koke, hjertet til å hamre. Det hjalp ikke å puste gjennom nesa og ut gjennom munnen. Heller ikke å knuge fingrene så hardt om telefonen at hun var sikker på at den ville knekke.
Rekker ikke hjem til bursdagen min engang.
Hun ristet på hodet og gikk ut i gangen. Det var ikke så sent ennå, men det var allerede blitt mørkt ute. Et av de aspektene med høsten som Evy likte minst.
Bursdagen min ...
Hun prøvde å ikke tenke for mye over den. Det var ikke noe viktig, sånn sett. Og hun var glad hun endelig hadde en bekreftelse på når de kom hjem. Det bare irriterte henne fordi hun var sikker på at de hadde glemt den. At de hadde bestilt billetter først og kommet på henne etterpå.
Det var innviklet hva Evy følte ovenfor foreldrene sine, for på en side elsket hun dem for å være seg selv helt og så karrierefokuserte som de var. Når Evy hadde vært liten, hadde de vært de beste foreldrene et barn kunne ønske seg å ha. Og selv om noen syntes det var rart at hun ikke var den biologiske datteren deres, så hadde det aldri frustrert henne å vite at hun var adoptert. Til forskjell fra Aica, visste hun hvem som hadde født henne. Aica hadde derimot ingenting å gå etter.
Evy vandret mot skogen, og bestemte litt spontant at hun skulle gå opp til kirken på andre siden. Hun trengte litt ro og fred, et sted hvor tankene hennes kunne vandre fritt og likevel holde seg plantet til jorda. Kirkegården var det perfekte stedet for det.
Hun prøvde å ikke bry seg om engelen som holdt følge med henne hele veien. Han som hadde bestemt seg for å bli en skygge igjen de siste to dagene. Hun hadde vært hos Nomi en stund utover lørdagen også, og hadde forventet å møte Raphael i leiligheten så fort hun kom hjem. Men nei. Han holdt seg unna.
