Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Raphael
Raphael var rasende. Folk tutet imens han suste gjennom rundkjøringer og kjørte på rødt lys. Han holdt så hardt på rattet at han ikke kunne føle fingrene sine lenger.
Han kjørte som en komplett idiot, dreit i alle som prøvde å si ifra at han måtte sakke farten, roe ned på mengden gass. Følge reglene, for faen. Men han klarte ikke stoppe. Han kjørte bortover bussveien som ikke lenger var i bruk, bare for å måtte bråbremse ved broa hvor bommen fremdeles var senket. Fingrene hans tappet på rattet, beinet hans rastløst imens han tenkte gjennom alle måter å drepe Uriel på.
Kanskje knuse skallen hennes med hendene, så han var sikker på at hun ikke kunne høre tankene hans lenger.
Han steg ut av bilen og gikk til midten av broa, stirret ned på vannet som brøt seg vei bortover steingrunnen, masser på masser. Vannet var blitt brunt fordi det hadde blitt så mye vann i elva den siste tiden. Grunnmassen under klarte ikke holde følge med alle kreftene over.
Dette stedet var så lite i forhold til resten av verden, i forhold til det vide ingenmannsland som utgjorde avgrunnen han hadde falt ned til. I forhold til en slagmark hvor han hadde dødd nesten dødd. Han trengte kun å lukke øynene for å se det øde landskapet for seg. Sanddyner i hauger blandet med hauger av snø. De blandet seg ofte i hverandre, vanskelig å se forskjellen fordi sanden også var så hvit. Han kunne fremdeles huske områdene hvor det var flatt, hvor brennende het steinen under føttene hans var, eller bare veldig, veldig kald.
Han klatret opp på rekkverket av broa og slo ut med vingene sine, den evige påminnelsen om at han var bundet til helvete uansett hvor han var. Svarte, glinsende, blanke fjær. Langstrakte vinger som elsket følelsen av vind, av det kjølige høstværet, det svake regnet som dryppet ned på dem.
Raphael trakk pusten dypt til seg for å stilne kaoset før han fløy. Han dro til det samme stedet som han hadde møtt Uriel sist, men hun var ikke der. Selvfølgelig ikke. Hun hadde sikkert ant hva han kom for og bestemt seg for å dra et annet sted. Men han kunne jakte i evigheter hvis han så måtte.
Kom fram, Uriel, hveste han inni seg og lot blikket gli mellom trærne, mellom alle de gule og rød bladene. Han kunne ikke skimte henne, for hun var sikkert ikke her i det hele tatt. Hvis hun var smart, hadde hun flydd langt, langt av sted.
Det hadde ikke gått mange dager siden han gikk med på forslaget til Michael, og allerede angret han på valget sitt. Spesielt etter det som hadde skjedd på butikken med Evangeline.
Han tok seg til brystet igjen, men hjertet hans var rolig igjen. Ingen rytme, intet liv. En døende stjerne. Et utbrent lys. Helt taust.
Som likevel hadde gitt lyd fra seg så fort Evangeline hadde grepet tak i kragen på skjorta hans.
«Hvor er du?» mumlet han sammenbitt da ingen viste seg. Han burde tatt det som at han var alene her, men noe i ham fortalte at han ikke var alene. Det var øyne som så på ham, studerte ham, vurderte ham. Planla.
