Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evy
Evy visste umiddelbart hvor hun ville gå. Det forlatte bygget som før ble brukt til psykiatripasienter, men som nå ikke var mer enn et hvitt skall av tørket maling og betong, var et sted søsteren hennes ofte hadde gått til for å være alene. Etter hvert hadde Evy plukket opp den vanen å gå dit hun også, så det var dit hun endte opp nå.
Kanskje det var det faktum at lyset i den ene lyktestolpen ikke fungerte, at hele området med ett virket så mørkt og fremmed, som gjorde at hårene reiste seg i nakken hennes. For hun visste at området var trygt. Det kom aldri noen hit på natta.
Hun hadde ingenting å frykte, og likevel hoppet hun en halvmeter til siden da lyktestolpen over henne sluknet. Hun blunket mot det ukjente mørket og tumlet videre, klar over at hun overreagerte. Ingenting var galt. Egentlig burde hun bli irritert over at hun ble lurt av en lyktestolpe. Nå fikk hun skjerpe seg.
Evy tok likevel og skrudde ned musikken litt. Bare i tilfelle. På et eller annet tidspunkt kunne tross alt en kråke komme ut fra buskene og fly inn i henne. Det var best å være forberedt på noe sånt.
Selv om sannsynligheten for at det skjedde var like stor som at en engel kom stupende ned fra himmelen og –
Noe landet bak henne. Evy røsket øreproppene ut fra ørene sine og ble stående fastfryst på stedet.
Ingen grunn til panikk. Det kan være at hjernen spiller deg et puss.
Men lyden av metall som skrapte mot grus, skar seg gjennom asfalt, ble slept med videre til noe suste gjennom luften og ble presset mellom skulderbladene hennes. Evy fikk ikke til å trekke pusten, enda mindre finne en passende reaksjon.
Jeg er død.
Hvorfor kunne det ikke vært en jævla kråke som dukket opp istedenfor?
Evy gispet da presset mellom skulderbladene ble hardere. Hun ville lukke øynene, bite seg selv i underleppa for å skjule hvor mye den skalv. Hele kroppen hennes hadde spent seg så voldsomt at musklene nærmest dunket. Tiden gikk ikke framover, og imens hun forberedte seg på at hvert øyeblikk kunne bli hennes siste, tenkte hun at det likevel hadde vært verdt det. Å forsøke. Å prøve etter beste evne å søke etter en form for sannhet, en begrunnelse for hvorfor hun aldri kunne gå noe sted uten å bli overvåket. Hvorfor hadde hun en til å passe på seg til å begynne med? Uansett hvor mange grunner Evy hadde forsøkt å finne, kom hun aldri til noen som virket gode nok.
Og kanskje hun aldri ville finne en, nå som hun sto her – praktisk talt med døden presset mot ryggraden.
Hun tillot seg selv å svelge, men ikke akseptere.
Hva er det jeg dør for? En kryptisk lapp? Nysgjerrighet?
