Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evy
Fugler kvitret utenfor vinduet til Evy. Sola stakk henne i øynene gjennom trepersiennene, og lyden av morgentrafikken nede ved hovedveien var til slutt det som fikk henne til å åpne øynene. Hun blunket mot lyset, prøvde å orientere seg og feilet fordi hodet alltid endte opp tomt. Hvis det ikke hadde vært for de opphengte lyspærene langs listene i taket, hadde hun ikke kjent igjen sitt eget rom.
Hun hevet seg opp på albuene.
Når hadde hun –
Det gjorde vondt å sette seg opp i senga, som om hun hadde trent styrke hele dagen før. Hun var ør i hodet, noe som gjorde det ekstra vanskelig å komme på hva som hadde hendt.
Blikket hennes gikk mot vinduet. Hun strakk ut den ene hånden og dro opp persiennene så sollyset traff hele ansiktet hennes. Vinduet var åpnet såpass at hun kunne stikke hånden sin ut. Når hadde hun åpnet vinduet?
Hvilken dag var det?
Hun fomlet etter mobilen på nattbordet, bare for å innse et minutt senere at den ikke lå der. Og hun som aldri sovnet uten å ha den ved siden av seg, i tilfelle foreldrene ringte eller Nomi hadde noe å fortelle.
Fremdeles ikke helt våken, kjempet hun seg ut av senga og gikk ut i stua for å lete, bare for å komme på at den mest sannsynlig lå i bagen.
Det gjorde den også.
Ikke akkurat tonnevis med varslinger fylte skjermen, men nok til at hun stusset med øyenbrynene. Fem meldinger fra Nomi som handlet om en serie hun hadde begynt å se på og ikke klarte å slutte å tenke på. En fra fedrene hennes som sa de savnet henne. Til slutt fant hun en melding fra Aica helt nederst.
Ser ut som jeg får fri i høstferien!:)
Evy var for trøtt til å sende en respons, selv om iveren etter å se søsteren sin igjen var større enn hun turte å innrømme høyt. Det var lenge siden sist, og hun savnet å snakke med henne. Savnet kveldene hvor de så på tidenes dårligste filmer og lo høyt sammen eller skapte sine egne alternative versjoner som definitivt var veldig mye bedre enn hva de faktisk så.
Til slutt sjekket hun det hun skulle sjekke.
Fredag. Klokka 06.43. Hun skulle være på skolen om litt over en time. Noe som stemte greit, ettersom hun var sikker på at det hadde vært torsdag dagen før.
Hun vandret inn på kjøkkenet hvor en halvferdig, ustekt toast bestående av noen gamle skalker og tørr ost lå på benken.
Mat. Hun hadde lagd seg mat.
Hva hadde skjedd etter det?
Hun hadde gått ut på balkongen, trodde hun. Det var et eller annet hun skulle se på der ute, noe som plaget henne, okkuperte tankene hennes. Spørsmålet var bare hva det hadde vært.
