Hvor enn du går

Kapittel 32 - nyttårs spesial

Celeste

Nyttårsaften er den fineste feiringen vi har. Du tilbringer en dag med familie og venner og snakker om året som har vært og på kvelden og natten ser du på vakkert fyrverkeri. Ved midnatt begynner et nytt år og du kan igjen begynne med blanke ark.

Mamma har alltid hatt et pinlig dårlig pokerfjes, noe som fører til at alle tror konstant at det er hun som har fått mandelen i grøten på både julaften og nyttårsaften. Denne nyttårsaftenen fikk jeg den. "Alle har spist opp grøten sin, hvem har mandelen?" Mormoren min ser mistenksomt fra meg til mamma og tilbake. "Jeg tror at du har den." Sier jeg og smiler. Hun rister på hodet. "Nå Celeste, nå røper du deg her." Jeg himler med øynene og tar mandelen ut av munnen og gliser. "Nå må du gi meg premien." Sier jeg stolt. Premien er en sjokoladenisse, slik har det alltid vært.

"Når kommer Xander og de andre bort?" Spør mamma og akkurat idet jeg skal til å svare ringer det på døren. Jeg smiler. "De kommer nå." Jeg går for å åpne døren og utenfor står hele vennegjengen, kun en mangler. Det stikker i hjertet når jeg tenker på det, men jeg skyver det bort og tar meg sammen og smiler til dem.

"Hvor lenge er det til midnatt?" Spør Xander med en gang de kommer inn døren. "30 minutter." Roper Louise fra stuen. Idet vi kommer inn døren kommer Dimitra med et irritert stønn. "Hva?" Spør jeg mens jeg slenger meg ned i sofaen vedsiden av henne. "Jeg innså nettopp at jeg er den eneste av oss som ikke blir kysset ved midnatt." Sier hun irritert og gjemmer hodet i en pute. Vi andre ler av henne og Tommas kommer med en kommentar. "Hey, spar kliningen med den puten til midnatt." Alle, inkludert en motvillig Dimitra, lo bare enda mer av dette.

Hele kvelden var så perfekt, det var nesten for godt til å være sant.

Det var for godt til å være sant.

---

Xander

Klokken 5 på 12 var vi på plass i gaten. Flere naboer var samlet for å se på fyrverkeriet. Utsikten var utrolig, vi kunne se alt fra Laksevåg, til Bergen sentrum, til Eidsvågneset, til Nordhordalandsbroen. Vi kunne se hele Bergen og fyrverkeriet. Det var helt nydelig.

Men rett før nedtellingen til det nye året begynte skjedde det som ikke skulle skje. Alle har vel tenkt "Sånn kommer ikke til å skje med meg" en eller annen gang i livet, og det var akkurat det vi tenkte. Forskjellen er, det skjedde.

Det gikk så fort, jeg er ikke en gang sikker på hvem som avfyrte fyrverkeriet, men personen mistet i alle fall kontroll. Idet fyrverkeriet ble avfyrt satte det kursen mot Celeste. Selv om det var som om tiden gikk uendelig sakte, føltes det som om jeg ikke kunne bevege meg, det føltes som om kroppen ble til spagetti, og de få skrittene jeg klarte å ta før fyrverkeriet traff henne føltes som om jeg bare ble revet lenger og lenger bort fra henne.

Så begynte tiden å gå fort igjen. Plutselig var gaten proppfull av folk og blå lys blendet oss alle. Alt jeg klarte å tenke på var Celeste. Jeg satt på bakken vedsiden av henne og holdt hånden hennes. "Plis ikke gå fra meg." Hvisket jeg til henne mens folk virvlet rundt oss. Hun var ved bevissthet, men øyelokkene var tunge, hun hadde svimerker overalt på kroppen og deler av kjolen hennes var brent. Hun hadde også noen stygge sår fra sammenstøtet med bakken. "Du blir ikke kvitt meg så lett." Sier hun med i en vitsende tone, "Bare vent, jeg skal følge deg hvor enn du går." Legger hun til akkurat idet to ambulansepersonell løfter henne over på en båre. De lukker dørene og like etterpå kjører de. Nå må jeg bare komme meg til sykehuset selv.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Da var siste kapittel her. Så hva syns dere?

Btw så har jeg tenkt å rette litt på denne historien, gjøre den litt bedre og sånn, og kanskje publisere hele greien på nytt, ville det vært noe? Jeg klarer liksom ikke legge fra meg denne historien helt enda.