Hvor enn du går

Kapittel 24

Celeste
«Sjokolade!?» Jeg gliser stort når Xander kommer inn døren. Han nikker ivrig og gjengjelder smilet mitt. «Å herregud, dette er jo ikke akkurat billig sjokolade!» Utbryter jeg når jeg kjenner igjen posen. Han smiler til meg. «Men du er jo verdt det.»

 

Xander drar meg inn i et kyss, det varer og varer. Akkurat i dette øyeblikket kjenner jeg at jeg ikke kunne vært mer glad enn det jeg er nå. Det er noe med Xander som bare får meg til å føle meg hjemme, på en måte jeg aldri har følt tilhørighet på før.

 

Xander trekker seg tilbake og hendene hans flyr med en gang opp til håret mitt med en gang. «Litt av et kråkereir.» Mumler han og løsner noen floker i håret mitt. Jeg lener meg inn til et raskt kyss før jeg snur og drar han med meg inn på rommet.

 

«Mamma er ikke hjemme før om 1-2 timers tid.» Sier jeg mens jeg lukker døren bak meg. Før jeg vet ordet av det har Xander trukket meg tett inntil kroppen sin. Han kysser meg ømt på kinnet før han beveger seg nedover halsen min.

 

Jeg legger fra meg posen med sjokolade og legger armene mine om nakken til Xander og han beveger seg oppover halsen min igjen. «Jeg elsker deg.» Mumler han mot huden min før han fortsetter mot munnen min.

 

«Du forstår meg på måter jeg ikke kunne drømt om at noen, noen gang skulle gjøre.» Sier han innimellom all kyssingen. «Hold kjeft og kyss meg din idiot.» Utbryter jeg og bryter meg løs fra ham, slik at jeg kan se ham i øynene.

 

Smile-rynker brer seg rundt de isblå øynene og han trekker meg inntil seg for et raskt kyss før han slenger meg ned på sengen. «Du aner ikke hvor lenge jeg har hatt lyst til å kysse deg sånn.» Sier han.

 

Etter noen minutter plinger telefonen til Xander, men han ser ikke ut til å bry seg. «Xander, du vil vel ikke lese den meldingen?» Spør jeg og ser på han. Han himler med øynene før han drar frem telefonen fra lommen.

 

Fjeset til Xander blir raskt helt hvitt før han raskt henter seg inn igjen. «Går det bra?» Spør jeg med voksende bekymring i stemmen. «Ja, var bare Kristine som lurte på når det passet at de kom.» Sier han og smiler. Selv om smilet virket litt påtvunget går jeg med på det likevel.

 

«Okei, la oss smake på sjokoladen!» Utbryter han og griper posen fra nattbordet. Plutselig er alle bekymringene nok en gang glemt.

 

Xander ser hvor store øynene mine blir og begynner å le. «Du er litt for glad i sjokolade du altså?» Spør han og holder posen tett til brystet sitt, som for å beskytte den fra meg. «Ey, give me!»

 

Sakte men sikkert slipper han taket i posen og plukker opp en sjokolade.

 

---

 

Xander

 

«Jeg vet hemmeligheten din.» Tekstmeldingen fra Lars plager meg hele veien mens jeg går hjemover. Burde jeg svare? Hvilken av hemmelighetene mine snakker han om? Kommer han til å fortelle det til hele skolen? Hva skjer hvis folk på greie på det.

 

Det at Celeste allerede vet alle hemmelighetene mine beroliger meg med en gang. Lars kan i alle fall ikke ødelegge noe mellom meg og henne. Ryktet mitt derimot, det kan han ødelegge. Og var det ikke derfor jeg kom hit? For å få en ny start? For å legge alt dritet fra Geilo bak meg?

 

Etter å ha skrevet utallige meldinger, uten å sende dem gir jeg opp. Burde jeg gå tilbake Celeste og spørre henne om råd? Nei. Hun har nok å stresse med for tiden; Ta seg av Dimitra, tanken på at broren hennes lever.

 

Jeg når omsider huset mitt, uten en eneste peiling på hav jeg skal gjøre med situasjonen. «Møt meg ved den blå steinen om 1 time.» Idet meldingen er sendt puster jeg tungt ut.

 

---

 

Jeg ser Lars komme mot meg. Når han nærmer seg ser jeg det ekle gliset hans. «Okei, spytt ut, hva er hemmeligheten min?» Spør jeg surt. Humøret mitt ser ut til å fryde ham, ettersom gliset hans bare blir bredere.

 

«Jeg tror du vet godt hva jeg snakker om.» Sier han mens gliset toner seg ned litt. «Jeg har null peiling på hva du snakker om.» Sier jeg gjennom sammenbitte tenner. «Hallo, Xander, ro deg ned litt.» Sier Lars og drar en hånd gjennom håret. «Jeg vet at du voldtok Dimitra.»