Hvor enn du går

Kapittel 6

Xander
Jeg våkner av en dør som smeller igjen. Jeg ser meg rundt i rommet. Veggene er grå, putene på sengen er grå og teppet på gulvet er grått. Celeste ligger godt pakket inn i dynen med håret bredt utover puten. Hun er fortsatt like sminket som på festen. Jeg sjekker klokken som står på nattbordet, 06.12.

Jeg reiser meg stille og sniker meg ut døren. Jeg kommer meg helt bort til trappen før ene planken i gulvet knirker. faen. "Hei." Sier en dame, som kommer ut fra rommet ved siden av Celeste sitt. "Eh, hei" svarer jeg og klør meg keitete i bakhodet mens jeg ser ned i gulvet. "Takk for at du fikk henne hjem i går kveld" sier hun. Jeg løfter blikket og ser rett inn i damens grønne øyne. "Joda, null problem, hun trengte meg" sier jeg og smiler så godt jeg kan. Øynene hennes bærer et preg av smerte og plutselig er ikke alt like kleint og flaut. "Er hun sånn ofte?" Damen nikker først, men så rister hun på hodet. "De 2 siste ukene, etter at hun slo opp med kjæresten sin, Lars." Sier hun, og puslespillet faller på plass. Lars og Celeste datet. Tommas og Lacey datet. Lacy og Lars dater nå? Jeg river meg selv ut av tankene mine. "Oi, de var vel seriøse da?" Sier jeg. Teit ting å si. Damen nikker. "Er det noe jeg kan gjøre?" Spør jeg. Damen nikker. "Jeg er alene med henne, faren dro fra oss for lenge siden. Jeg tror hun trenger noen å snakke med, og hun vil ikke snakke med meg." Sier hun og smerten i øynene vokser, men likevel klarer hun å presse frem et smil. Jeg nikker, og snur meg og går tilbake til Celeste.

Celeste

Jeg hører tung pusting, og sakte men sikkert åpner jeg øynene. «Xander?» spør jeg, mens minnene flommer tilbake. Det er fortsatt noen svarte hull, men jeg husker nok fra kvelden. Hodet hans rykker til, og han ser søvnig opp på meg. Når det går opp for han at jeg er våken reiser han seg opp. «Hvordan går det?» Spør han mens han klør seg i bakhodet. Jeg bare nikker. «joda.» mumler jeg. Xander ser både trøtt og bekymret ut. «Hvorfor er du her?» Spør jeg, stemmen min lav og bærer et sterkt preg av å være flau. Han rister på hodet og setter seg ned på sengekanten. «Hvorfor krangler du med Lacey?» Spør han. Lyden av navnet hennes får meg til å våkne. Jeg innser at det er ingen utvei nå, det måtte vel komme ut en gang. Jeg hadde bare satt pris på om han ikke så på meg som 'eksen til Lars'. Bare litt til, var det så mye å be om? Jeg trekker inn pusten. «Det er så flaut, jeg kan fortsatt se henne for meg.» Hvisker jeg. Minnene ramler tilbake. Bursdagen til Lars, hvordan jeg hadde gledet meg til å overraske han. Jeg hadde tatt på meg pent undertøy. Jeg var klar, jeg ville gi han alt, jeg var klar til å trå inn i dette forholdet med begge beina først. Jeg var klar til å gi opp jomfrudommen min. Bare tanken på det er så flaut. «Lars og jeg var kjærester, vi hadde datet i 5 måneder. Jeg hadde på en måte alltid tvilt på om vi ville fungere. Men med tiden ble jeg sikrere og sikrere. Jeg hadde fortalt han at jeg ikke ville gå for seriøst inn med han, men denne kvelden var jeg klar.» Jeg trakk pusten dypt. Så pustet jeg dypt ut igjen. «Jeg hadde en avtale med søsteren til Lars, faren hans var på forretningsreise, moren var ute med noen venner mens søsteren hadde gitt meg nøkkelen til huset deres mens hun skulle ut med noen venner hun også. Jeg låste meg inn, og det var da jeg hørte lyder fra rommet hans. Jeg åpnet døren og så Lacey halvnaken sammen med Lars i sengen hans. Først merket de meg ikke, det tok en stund før de innså at jeg stod der.» Hvisker jeg. Nå hadde stemmen min begynt å bli tykk, og tårene presset på. «Jeg blir så kvalm når jeg ser for meg hendene hans over hele henne, jeg blir kvalm av alle de gangene de 5 månedene jeg hadde kysset leppene hans, mens bak ryggen min hadde de samme leppene sikkert kysset over hele kroppen hennes tusen ganger. Jeg blir kvalm av tanken på at de to menneskene jeg var mest glad i kunne gjøre noe så motbydelig mot meg. Jeg blir kvalm av tanken på hva han har gjort med henne bak ryggen min.» Sier jeg mens tårene presser hardere på. Flott, nå får han se at du gråter over en sånn tulling som Lars. Jeg gjemmer fjeset mitt i hendene mine, prøver å skjerme mest mulig av meg selv. Dette skulle jo ikke skje. Jeg var en tøffing som ikke lot seg knekke av noen ting, men her satt jeg og gråt som en liten drittunge.

Jeg kjenner armene til Xander brette seg rundt meg, og føler meg umiddelbart trygg. «Vil du høre noe morsomt?" Spør jeg. Uten å vente på at han skal svare fortsetter jeg  "Da jeg var 7 år gammel var det en lærer som fortalte meg at de mest fargerike innsektene var de giftigste. Den dagen tenkte jeg på det, Lars hadde de grønne øynene sine, det sjokoladebrune håret sitt, de rosa leppene og de hvite tennene. Hvor teit er ikke det» sier jeg og gjør et forsøk på å le. Tårene renner fortsatt og halsen er sår etter hulkingen men å kjenne at han er så nær får meg til å føle meg tusen ganger bedre. «Shhh.» hører jeg han hviske inn i øret mitt mens han stryker meg over håret. Jeg lar meg slappe av i armene hans, og da, akkurat i det sekundet innser jeg at han har meg surret rundt fingeren. Jeg innser hvor håpløst det er å stritte imot følelsene, selv om det føles ut som om jeg aldri vil være klar til å ta innfri ønskene mine.