Hvor enn du går

Kapittel 27

Celeste
"Endelig vet alle sammen hvordan Dimitra har det." Luften utenfor er kald men hendene til Xander er varme. Han smiler til meg, et sånt varmt og godt smil som med en gang hjelper på humøret. Akkurat nå føler jeg meg så tom, og jeg er så glad for at akkurat han er her med meg, og ingen andre. "Ja, hun har hatt det tøft, det er bra folk tok det så fint som de gjorde." Sier han med trist stemme og et medlidende smil.

"Men tenk at Louise skal flytte da." Sier jeg frustrert. Tanken på at hun skal flytte får meg i alle fall til å føle meg helt tom. Louise har liksom alltid vært der. Det verste var at jeg ikke hadde skjønt at Louise hadde det så vondt. Louise sine foreldre har alltid kranglet, men nå i det siste har jeg vært alt for opptatt av meg selv til å se hvor ille det virkelig var. Og ikke minst har mormoren hennes fått kreft. I det siste har jeg virkelig glemt alle vennene mine og bare tenkt på meg selv. Stakkars meg, kjæresten min var utro mot meg. Stakkars meg, faren min kom ut av fengsel og stakkars meg jeg har en bror jeg aldri har visst om. Og toppen av kransekaken, stakkars meg, niesen min har kreft. I det siste har jeg bare tenkt på meg selv.

Xander nikker sakte. "La oss tenke på noe annet." Sier han plutselig. Nå har han det samme glimtet i øyet som han alltid hadde før, det glimtet som først dro meg mot ham. "Som hva da?" Spør jeg usikkert mens smilet hans bare vokser.
---
"Nå skal vi shoppe julegaver" Xander smiler bredt til meg idet vi går av bussen på festplassen. "Du må i hvert fall kjøpe til Louise, så du rekker å gi den til henne før hun flytter til 'stavangår'" sier han og gliser stort, tydelig stolt over sitt dårlige forsøk på Rogalandsdialekt. Jeg rister oppgitt på hodet. Dette er jo nesten flaut.
"Hva i huleste skal jeg kjøpe til henne da?" Sier jeg oppgitt. Er det noe jeg er dårlig på så er det gaver.
"Sist julegave jeg kjøpte til Louise, som hun ikke hjalp meg med selv, ga hun bort til kusinen sin." Sier jeg. Xander gjør et tappert forsøk på å holde latteren inne.
"Slapp av my love, jeg er her." Sier han og klapper meg på hodet. "Gaveeksperten Xander er her for å hjelpe." Sier han.
Jeg ser rart på han aller først. Gaveekdperten?
"Må si jeg er skuffet over gavene jeg har fått av deg hittil da, med tanke på at du liksom er en gaveekspert." Sier jeg ironisk.
"Gi deg, du elsket sjokoladen min." Sier han smilende og vi ler.
"Greit, gaveeksperten, show me what you can."
---
"Burde jeg kjøpe den røde genseren eller den blå?" Spør jeg og ser fra den ene genseren til den andre. "Du har en sånn dyp fure mellom øyenbrynene." Sier Xander ertende og prøver å ta meg i pannen. "Shut up og hjelp meg gaveeksperten." Sier jeg irritert. Xander smiler før han tar begge genserne fra meg. Han ser fra den ene genseren til den andre og setter opp et undrende uttrykk. "Hva er favorittfargen hennes?" Spør han etter en stund. "Sist jeg sjekket var det rød." Sier jeg. Xander gliser "flott, da blir det den røde, den blå hadde sikkert gjort henne blek uansett." Jeg himler med øynene men smiler likevel. "Gaveeksperten" mumler jeg mens jeg går mot kassen.
---
"Ok, hva gjør vi nå?" Spør jeg idet jeg går ut av enda en butikk, med enda en pose. "Er du fornøyd?" Spør han og smiler selvsikkert. "Tørk av deg det gliset, gaveeksperten." Sier jeg og bokser han i armen.
"Men serr, hva skjer nå?" Spør jeg. "Nei, skal vi gå på mac'en?" Spør han tankefullt. Jeg rister på hodet. "Hva? Er ikke det liksom greien vår?" Spør han skuffet. Jeg rister på hodet med et smil. "Greien vår er å spise søppelmat sammen, og jeg kom nettopp på at vi ikke har prøvd den mye Pizzabakeren butikken på kaien på Kleppestø." Sier jeg.
Xander peker på meg med oppspilte øyne. "Godt poeng! Jeg er up for pizza." Gliser han.
"Bra vi er enig." Akkurat i det øyeblikket bøyer han seg frem og kysser meg.
Han bare gjør det, ingen forvarsel eller noe. Jeg kjenner sommerfuglene danse i magen min og et smil som kommer krypende.
"Jeg har lov, ikke sant?" Spør Xander etter at han han har trukket seg litt vekk fra meg.
Jeg nikker. "Er vel på tide å gjøre det offisielt, er det ikke?" Spør jeg.
Smilet hans vokser. Denne gangen er det ikke et av de vanlige, selvsikre glisene hans . Denne gangen var det et smil som uttrykte hvor lykkelig han var. Og jeg hadde aldri sett noe vakrere i hele mitt liv.
---
"Ok, vi har både julegaver og pizza, da var det bare å vente på bussen hjem igjen." Sier Xander med et smil. "Kan jeg ikke bare få ett stykke her og nå? Bare ett?" Piper jeg med lys og barnslig stemme. Xander rister på hodet og tar fra meg pizzaen. "Vi sparer den til vi kommer hjem, ok, bussen er her hvert øyeblikk." Sier han og blunker til meg. Jeg lager en sur geip mens Xander sitter med pizzaen på fanget og smiler fornøyd.
En bil jeg kjenner så altfor godt kjører forbi og jeg strekker ut hånden for å vinke. "Hvem var det?" Spør Xander med en gang, nysgjerrige lille drittungen som han er. Jeg smiler. "Det var... Åh se, der kommer bussen." Utbryter jeg før det utenkelige skjer. Et høyt smell drønner over oss idet bilen og bussen kolliderer.
Å faen.
Jeg drar frem telefonen og taster inn nødnummeret mens Xander sitter som fryst på benken med pizzaen på fanget. "Celeste, spytt ut, hvem var det?" Sier han idet noen svarer på andre enden av telefonen min. "Eh, det har vært en ulykke her, shit, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre." Mumler jeg idet jeg kjenner tårene presse på.