Hvor enn du går

Kapittel 28

Celeste
Hele morgenen satt mamma i telefonen. Blikket hennes var alvorlig og stemmen hennes var dypere enn vanlig. Hun gikk nervøst frem og tilbake og plukket på småting til de ble ødelagt.

Genseren hun hadde på seg, en gammel marinegrønn fille, var ikke bare blitt flekkete men også slitt i kantene etter at hun hadde dratt slik i den. Hun tviholdt på enden av genseren og boret neglene i den når ting ikke gikk slik hun ville. Stoffet i genseren var synlig at det var blitt dratt i. Det klumpet seg, og hadde fingermerker over alt.

Selv skjønte jeg ikke helt hva som hadde skjedd. Jeg skjønte ikke at dette i det hele tatt kunne være mulig. Jeg orket heller ikke tanken på at det kunne ha skjedd. Når skulle noen ringe mamma og fortelle henne at dette, alt dette, bare var en dårlig spøk? Plis, vær så snill. Hvem som helst.

Mamma snakket konstant i telefonen, hun snakket og snakket og snakket.
Alt jeg gjorde var å sitte der. Jeg satt på sofaen, i samme stilling og stirret tomt fremfor meg. Tankene spant i hodet mitt, men i etterkant klarer jeg ikke å huske hva jeg har tenkt på i det hele tatt. Alt jeg husker er trangen til å gråte, at halsen min var hoven, men at ingen tårer kom.
Alt jeg visste var at muligens.
Kanskje.
Kanskje bare kanskje var en av mine aller beste venner død.

Hvordan kunne dette skje?

Kanskje ville jeg aldri ville få se henne igjen.
En av de som alltid hadde vært der.
Borte.
Borte vekk.
Jeg kom aldri til å få se henne igjen, hun var vasket vekk fra jordens overflate.

Hele dagen satt jeg egentlig og syntes synd på meg selv. Hvor fucked up er ikke bare det? Jeg syntes synd på meg selv, og hatet livet mitt. Jeg satt og tenkte på alt og ingenting, og matet sinnet mitt med vonde minner og destruktive tanker. Bare fordi vennen min kanskje var død. Hvor fucked up er ikke bare det? Jeg satt i sofaen, syntes synd på meg og ventet. Hva ventet jeg på? En bekreftelse? En avkreftelse?

Derfor bare satt jeg der. Fordi jeg hadde det jævlig og syntes synd på meg selv.
På et tidspunkt kom mamma bort til meg. Først hadde hun det samme slitne uttrykket i fjeset. Så hadde hun stoppet opp. Først bare stirret hun på meg med et litt tomt blikk. Så skrek hun. Hun skrek navnet mitt. Stemmen var høy, lys og hes. Jeg hadde aldri hørt en slik lyd før.

Mamma dro meg ut av sofaen og inn på kjøkkenet.
Hun slo på vasken og så dyttet hun armen min inn i det iskalde vannet. Selv om vannet var faen så kaldt så var det som om det ikke gjorde noe. Jeg kunne ikke kjenne hvor kaldt det var.
"Aldri gjør det der igjen!" Ropte hun. Øynene lyste av sinne. Panikk. Frykt. Og noe annet. Hva for noe annet klarte jeg ikke helt å sette fingen på.
Vannet i vasken hadde fått en svak rødfarge før det forsvant ned i sluket og den fikk igjen sin vanlige gjennomsiktige farge.
Mamma plastret meg og gransket armer og bein etter flere sår, og så bar det tilbake til sofaen igjen. Og der satt jeg resten av dagen. Jeg gikk ikke en gang på do.

Jeg spiste heller ingenting. Jeg hadde ikke matlyst. Jeg hadde ikke lyst til noen ting. Jeg hadde bare lyst til å sitte der og syntes synd på meg selv. Jeg hadde mistet så mange, og jeg kunne bare ikke miste en til. Jeg kunne ikke miste en som var så god som hun. Jeg var for sint, for lei til å innse alt det finne som hadde skjedd meg i det siste, alt jeg tenkte på var hvor synd det var på meg. Jeg var utrolig egoistisk.

Mamma fortsatte å snakke i telefonen, og når hun ikke snakket med noen travet hun inn og ut fra kjøkkenet og holdt et halvt øye med meg mens hun ventet på at noen skulle ringe henne opp igjen med noen form for nyheter. Hun var til å bli gal av. Med en gang telefonen hennes ringte løp hun tilbake til telefonen og snakkingen begynte igjen.

På et tidspunkt kom Xander på besøk. I noen sekunder var det som om jeg våknet litt, jeg fikk litt tilbake gnisten liksom. Jeg tror til og med jeg smilte litt. "Xander kjære deg, kan du prøve å hjelpe henne å klippe neglene, hun driver å klorer seg så fælt." Hørte jeg mamma spørre. Xander nikket kort og førte meg inn på badet. Xander så nesten like dratt og sliten ut som meg. Jeg reagerte først på de tunge posene under øynene hans, det var som om han også var blitt 10 år eldre. Jeg strakk ut hånden for å stryke ham over kinnet, og det var da jeg så det, alle de små kloremerkene oppover hele armen. Det var som om jeg så armen for første gang.

Da vi kom ut igjen hadde mamma satt seg i stolen i stuen. Telefonen lå slapt i hånden hennes og hun stirret tomt ned i bordet. Fjeset var slapt og trist. Akkurat i det sekundet så hun så utrolig mye eldre ut enn hun noen gang hadde gjort. Det var akkurat som om hun var blitt 5 år eldre i løpet av de to minuttene de hadde vært borte. Det var som om rynkene rundt øynene hennes var blitt mye tidligere og øynene mye mer trøtt.

"Mamma?"

Hun rykket til ved lyden av stemmen min. Øynene hennes møtte mine og jeg kjente en isende kulde langs ryggen min. Nei. Det kunne ikke være sant. Dette skjer ikke. Jeg nekter å tro det.

"Celeste..." Begynner hun prøvende å si. Nå begynner hun å fikle med enden av genseren sin igjen.

"Mamma?" Spør jeg henne enda en gang. Jeg hever stemmen. Panikken sniker seg sakte innpå meg.

"Marielle er død." Svarer hun monotont.

Faen. Der kom den, det jeg hadde ventet på i hele dag.

"Hun døde på operasjonsbordet"

Faen i helvete.

"Unnskyld Celeste."