Celeste
Når jeg kommer inn døren hjemme er alt jeg hører gråt.
Panikkslagen løper jeg inn i stuen hvor mamma ligger på sofaen. Langs armene har hun blåmerker og små sår. Øyet hennes er gul-aktig og opphovnet. Panikken slår meg, Å nei, hva har han gjort med henne?
Jeg løfter henne opp i armene mine og vugger henne stille frem og tilbake til gråten begynner å avta.
Jeg hører henne mumle om hvor redd hun er. Hun forteller meg om hvor glad hun er i mannen sin, og hvordan hun ikke kan forstå at dette skjer med oss.
Til slutt ser hun på meg. Jeg har arvet de grå-blå øynene hennes. De er nå fylt med uro.
«Mamma, hva skjedde?» Nå var hun helt rolig, bortsett fra en svak skjelving i stemmen.
«Han var sur fordi jeg ikke kom hjem til vanlig tid, han sjekket kalenderen min for å se når jeg skulle være hjemme.» Mumler hun.
Jeg nikker før jeg spør henne om vi burde ringe politiet. Nå kommer smerten i øynene hennes ordentlig fram, men hun nikker.
«Jeg tror nok det er best.» Svarer hun med store glassaktige øyne.
Jeg blir svart av en hyggelig dame som spør hva jeg trenger hjelp med.
Jeg forteller henne om faren min som har banket opp mamma, og at vi ikke vet om han nettopp kom ut av fengsel eller ikke, vi vet bare at en dag banket han på døren og påstod at besøksforbudet var utløpt.
Jeg forteller henne akkurat det mamma fortalte meg. Etter å ha slått henne dro han til byn' for å ta seg en øl.
Jeg forteller henne hvilken bil vi har og hun svarer med at det vil bli sendt en politibil direkte til huset vårt.
Etter at jeg har lagt på ser jeg at det ligger en melding fra Dimitra i innboksen.
«Markus forteller meg at faren din er hjemme?» Så det er Markus han heter, ja? Jeg tekster henne raskt tilbake. «Ja, må gå.»
---
«Din mann er Martin Løvdal sant?» Spør politimannen som kommer til huset vårt.
Mamma nikker og prøver å tvinge frem et smil. Dette må være så utrolig tungt.
Politimannen nikker til svar og blar i noen papirer han holder fremfor seg. Politimannen klør seg i bakhodet etter å ha stoppe på en side.
Han trekker mamma til seg og de snakker dempet sammen. Etter en stund kommer hun tilbake med tårer i øynene.
Hun ristet på hodet. «De har funnet bilen og tar ham inn til avhør.» Hun drar meg inn i en klem.
«Du er blitt så voksen jenten min.» Sier hun mens jeg bretter armene mine rundt henne.
Hun virker så skjør, så liten. «Besøksforbudet, som han sa til meg at var gått ut, er ikke gått ut, herregud hvordan kan jeg ha vært så dum?»
Sier hun inn i skulderen min. Jeg bare stryker henne over ryggen, i morgen vil dette være over, da kommer hun til å spille tøff igjen.
---
I går fikk mamma beskjed om at de ville ha henne inn til avhør. Jeg slapp, heldigvis.
Selv om jeg gjerne skulle vært der og støttet mamma, men jeg tror hun klarer seg alene, jeg tror ikke hun ønsker at jeg skal være der.
Så nå sitter jeg i kantinen, lærerne mine er oppdatert på hvordan kvelden i går endte for meg, og jeg har oppdatert Dimitra på hva som har skjedd.
Jeg vet ikke helt om jeg skal si noe til de andre, det er liksom Dimitra jeg snakker om sånt som dette med.
«Celeste!» Hører jeg noen rope bak meg. Jeg snur meg og Xander smiler til meg.
Det er ikke det vanlige gliset hans, men et mer forsiktig og oppmuntrende smil. Flott, han har skjønt at jeg ikke har det så bra akkurat nå...
«Celeste, har du fortsatt lyst til å være med på mcdonalds med meg i morgen?»
Han smiler håpefullt til meg. Jeg nikker sakte. «Men jeg må se det litt an, det har kommet opp noe greier hjemme.» Legger jeg til med et unnskyldende smil.
---
Den kvelden etter at mamma kommer hjem setter vi oss ned i stuen for å snakke. «Sett deg.» Sier hun og smiler. På bordet står det hver vår kopp med te og noen kjeks.
Jeg setter meg ned og venter på at mamma skal snakke. «Han skal i fengsel. Det var en kort rettsak.» Begynner mamma.
Jeg nikker mens jeg venter på at hun skal fortsette. Hun sier ingenting, hun bare gir meg et baby-bilde. Jeg ser forvirret opp på henne og så ned igjen på bildet.
I en vogge ligger det en liten baby, og vedsiden av står det en gutt og gliser. I øyekroken til mamma ser jeg en tåre trille frem.
«Er det meg?» Spør jeg og peker på babyen. Mamma nikker raskt. «Men hvem er det da?» Spør jeg og peker på gutten.
Tåren renner nedover kinnet hennes og drypper fra haken og ned i hendene som hun har foldet i fanget sitt.
«Du hadde en storebror Celeste.» Sier hun. Sjokket ser jeg ned igjen på bildet. Gutten har jo det samme brune håret til mamma, og de samme øynene som både meg og mamma.
«Mamma, hva skjedde?» Spør jeg. Hun tar hånden min. «Martin avga falsk forklaring i retten for mange år siden.
En kveld han hadde vært alene med Caleb, det var det han het, ble han sur og banket han opp.
Vi har alltid holdt dette hemmelig for deg fordi vi ikke visste hvordan vi skulle si noe, og plutselig en dag dro faren din.
Jeg sier det nå fordi faren din risikerer mange år i fengsel på grunn av drapet, den falskede forklaringen og for å ha banket opp både meg og deg.»
Sier hun. Jeg bare sitter der, helt sjokket. Hvorfor er det så masse dritt i livet mitt?
----------------------------------------------
Så var det torsdag igjen😁
Hva syns deres om dagens kapittel? 😏 står det til forventningene?
Kommenter og vote gjerne! 😊
YOU ARE READING
Hvor enn du går
Teen Fiction(Fullført) Xander rømmer fra en fortid han helst vil glemme, men hva skjer når fortiden henter ham inn igjen? Celeste visste lite om fortiden sin, når hun begynner å finne ut små ting om fortiden hennes er det kun en person som kan trøste henne. Sel...
