You and me, Harry Styles

Del 36

Nora POV:

En politimann grep Sam hardt i armen og dro han med seg i en av bilene.
" Er alt bra med deg?" Sa den ene mannen.
Jeg nikket.

" Men jeg vet ikke hvordan det går med dem."

Politimannen kikket bort på guttene.
Han gikk bort til dem.

" Vi trenger en ambulanse."

Jeg hørte ikke etter, men stirret istedenfor på den livløse kroppen til Harry.

Magen beveget seg knapt og øynene var lukket.
Blod rant fra den ene skulderen hans og ansiktet var likblekt.

Liam lå også stille, men han pustet i hvert fall en smule normalt.

To sterke politimenn bar Harry bort. Hvor de bar han visste jeg ikke.
Jeg ble stående.
Klarte ikke røre meg.

Jeg lukket øynene.

En arm smøg seg rundt skulderen min. Jeg skvatt ikke. Ble bare stående med øynene lukket.

" Nora, vær så snill å tilgi meg." Øynene føk opp da jeg kjente igjen den hviskende stemmen.

" J-jeg vet ikke." Hvisket jeg tilbake.

" Jeg trenger deg." Øynene mine lukket seg igjen. Hjernen prøvde å finne et godt nok svar.

Men den var allerede full av tanker og svar.

" For du er alt jeg har igjen." Pusten hans kilte i øret. Hodet verket og hjertet banket fortsatt hardt mot ribbeina.

Knærne sviktet. Hodet sviktet. Musklene sviktet.

Stemmene ble til fjerne rop og så ekko. Til slutt var det ingenting som slapp inn i hodet.

-----------

Så du tror det er over? Du tror virkelig at dette er slutten? Haha, du er en passe dum jentunge. Det er aldri slutt.
Det har akkurat begynt.

Jeg sperret opp øynene. Hev etter pusten. Hjertet dunket hardt. Det var noe alt for kjent med de ordene.

Selv om jeg aldri hadde hørt dem før kunne jeg sverge på at det noe var det.

Stemmen! Ikke ordene.

Det var stemmen det var noe kjent med.
Ordene ble gjentatt i hodet som et ekko. Det var ikke noe hyggelig jeg bandt med den stemmen.
Det var en stemme jeg håpte på å aldri høre igjen, men der tok jeg feil.

En dør ble sperret opp. Folk i hvite frakker styrtet inn i rommet som høns uten hoder.

" Alt under kontroll! Hun våknet bare."

Folkene senket skuldrene og pustet ut.
" Eh, kan noen fortelle meg hvor jeg er?" Sa jeg lavt, for stemmen virket sikkelig rusten.

" Du min venn er på sykehuset." Svarte en mann.

Jeg så rart på ham og han fortsatte.
" Da ambulansen hentet deg hadde du kollapset og mistet bevisstheten. Du har ligget her i cirka to dager."

Jeg reiste meg opp i senga." E-er jeg frisk nå?" Mannen nølte." Tja, du må i hvert fall bli her en dag til, så kan du dra."

Døra gikk opp igjen og en dame kikket inn." Det er besøk til Nora Murphy. Kan jeg slippe henne inn?"

Den samme legen nikket og gjorde tegn til å forlate rommet. De andre legene fulgte ham lystig videre.