You and me, Harry Styles

Del 6

Harry POV:

Nora hadde ringt meg. Hun hørtes livredd ut og hadde skreket på slutten.

Jeg løp ut i gangen og slang på meg jakka og skoene." Hvor skal du i den hastigheten?" Niall sto og så nysgjerrig på meg.
" Til Nora." Niall nikket." Dama til Zayn? Ikke prøv deg på noe." Niall lo.

" Hold opp, det er ikke derfor. Nora har fått panikk eller noe. Vil ikke være alene. Jeg tror moren hennes er på jobb." Forklarte jeg fort.

" Sææærlig!"
" Du skulle hørt henne i telefonen, Niall. Hun var livredd." Det var det siste jeg sa før jeg gikk ut og lukket igjen døra.

Veien til bilen virket uendelig lang. Lengre enn det faktisk var til Nora.

Jeg kastet meg i bilen og startet den. Fort kjørte jeg ut på veien og satte kursen mot Noras hus.

Nora POV:

Igjen hørte jeg et torden. Panikken hadde tatt over. Jeg satt på kjøkkenet som var lengst unna lyden og klamret meg fast i en stol. Som om det var den eneste tingen jeg kunne holde fast i uten å falle.

Sånn var det det føltes ut som. Jeg håper Harry kommer. Ellers besvimer jeg. Lyn og torden er det ALLER værste jeg vet. Om jeg skulle velge om å være innestengt i et rom med masse, store edderkopper eller være et sted der det lyner og tordner hele året rundt, ville jeg faktisk valg rommet med edderkoppene.

Men nå hadde jeg ikke noe valg. Dømt til å høre på torturen som herjet utenfor.

Jeg følte meg svimmel og alt begynte å skifte plass. Det føltes som om jorda snurret ekstra fort rundt. Og plutselig ble alt svart.

Harry POV:

Kø, selvfølgelig måtte det være kø. Før i dag hadde Nora sagt hvor hun bodde. En høy bygning og i etasje 17 og rom **.

Det deprimerende var at eg kunne se bygningen herfra. Så nærme men veldig langt unna. Køen bevegde seg så sakte at en snegle kunne startet bakerst og kommet forrest uten at en bil hadde beveget seg 5 meter.

Enda ti minutter gikk og endelig løste køen seg opp og jeg kom meg fram.

Fort parkerte jeg før jeg løp inn til lobbyen og trykket på heisknappen.

" Kom igjen, kom igjen!" Sa jeg utålmodig for meg selv. Endelig kom heisen og jeg styrtet inn. Jeg trykket på tallet 17 og heisen satte seg i bevegelse.

Vel framme banket jeg forsiktig på døra. Ingen åpnet. Jeg ringte på ringeklokka. Ingen åpnet. Jeg ble stående utenfor en stund før jeg ble urolig. Døra var åpen så jeg stakk hodet inn.

" Hallo?!' Ropte jeg. Ingen som svarte.

Forsiktig gikk jeg inn i huset. Et torden hørtes og jeg grøsset. Man kan jo høre uværet mye kraftigere her. Ekkelt.

Jeg fortsatte inn til stua. Tenk om Nora hadde dratt til moren sin på jobben istedenfor? Nei, det kunne ikke være mulig. Skoene hennes står der i gangen og hun kjører ikke bil så ikke noe klokt menneske ville våget seg ut i det været her.

Jeg satte kursen mot kjøkkenet.

Jeg slapp telefonen min. Kroppen min ble fylt med skrekk. Det værste dukket opp i hodet mitt. Et nytt torden hørtes og det gikk opp for meg hva som jeg tror må ha skjedd.

Nora POV:

Alt rundt meg var helt svart. Ikke en gang hendene mine kunne skimtes i det evige mørket. Følelsen av at jeg ikke var alene var ekkel.

Hele tiden prøvde jeg å snu meg for å se om noen fulgte etter meg. Det var sånn det føltes. At noen fulgte etter meg. Jeg kunne høre skrittene bak meg som stadig ble høyere.

Føttene mine begynte å løpe. Langt der fram var det lys. Men uansett hvor langt jeg bevegde meg fremover ble lyset lenger og lenger vekk. Snart var det bare en liten prikk som forsvant så fort.

Skrittene jeg hadde hørt var plutselig borte. Men jeg følte meg så alene som aldri før.

" Du er alene, noe du alltid kommer til å være." En stemme fylte rommet og jeg skvatt til.

" Du føler deg alene og forlatt, noe du er. Dine venner er ikke ekte. Skjuler hemmeligheter for deg og juger for deg. De sier ikke hvem de er og holder identiteten skjult for deg." Fortsatte stemmen.

" D-det er ikke sant!" Ropte jeg fortvilet." Vent å se, kjære Nora. Se hva fremtiden vil bringe."

Jeg strakte ut armen min. Plutselig knuste mørket som et speil. Lyset som kom strømmende blendet meg og etter noen øyeblikk så jeg opp. Et stort bilde av en mann prydet veggen. Det var pappa.

" Se hva fremtiden vil bringe." Var det siste han sa før alt ble svart igjen.

Harrys POV:

Hun rørte på seg. Øynene åpnet seg sakte og hun så opp på meg. Forsiktig smilte jeg. Hun så ut som om hun
sett et spøkelse.

" Går det bra med deg, Nora?" Lurte jeg.

" J-ja." Svarte hun.

" Har du noen hemmeligheter for meg, Harry?" Jeg så rart på Nora. Tenkte meg om å svarte: " Nei." Men det var ikke sant.

For Zayns skyld løy jeg. Han hadde fortalt at hun ikke hadde peiling på One Direction og at det burde være best sånn. Men det svei ordentlig når jeg løy til Nora. Hun fortjente det ikke.

" Bra, jeg trenger at jeg kan stole på deg." Setningen svei. For Zayn, for Zayn, tenkte jeg.

" Bare hyggelig." Smilte jeg og dro henne inn i en klem. Et nytt torden hørtes og Nora klamret seg fast til meg.

" Jeg hater torden. Og lyn." Sa hun.
Jeg fniste litt." Jeg skjønner det."

" Ikke vær redd, Nora. Jeg er her for deg." Trøstet jeg henne med." Tusen takk, Harry. Det betyr mye for meg."

Sannheten lengtet etter å komme ut.
Den ville fortelle at vi løy. Om det skulle vare lenge visste jeg ikke men jeg håpet ikke det. Men hvor lenge skulle vi holde det hemmelig?

----------------------------------------------

I know. Kjeeeeeempe dårlig kapittel. Ikke døm meg. Er suptrøtt etter i dag. Men hva så? Jeg la i hvertfall ut en del😅.