You and me, Harry Styles

Del 33

Jenny POV:

Med en gang Nora hadde vist meg hvor hun bodde hadde hun bare gått.

Kanskje litt fordi hun var ganske sen. Senere på dagen kunne jeg sikkert stikke innom en tur.

For kanskje hun ble litt glad for å se meg. Eller, kanskje ikke.

Hun som hadde ødelagt starten på dagen hennes var jo meg.

Igjen hadde jeg klart å rote det til. Ikke at jeg roter det til så ofte, men når jeg gjør det så blir det ille.

Og som oftest går det utover andre. Denne gangen min beste venn.

Hvis jeg skal du det rett ut så var dette den kjedeligste byen jeg noen ganger hadde vært i.

Det var litt mer folk her enn i den andre gaten, men dette var bare så kjedelig!

Nesten ikke en eneste butikk var åpen, og var det en så var det en matbutikk eller et apotek.

Kanskje jeg ikke burde dratt hit til Nora. Nå som jeg hadde ødelagt dagen hennes og sånn.

Det virket bare som om jeg var i veien. Men, kanskje det var det jeg var.

Nora POV:

" Jeg har fått mange klager på deg, Nora Murphy."

Maggie brukte hele navnet mitt. Da var det nok noe hun ikke likte.

" Max har ofte sett deg slappe av og, ja, noen ganger bare gått fra jobben. Og så komme tilbake to timer senere. Stemmer dette?"

Max, altså!!!! Den onde freaken!

Hvorfor måtte han gjøre alt for å ødelegge for meg?

Mest av alt ville jeg skrike ut at han hele tiden trøkket meg ned og sa at jeg var ubrukelig, men jeg forble rolig.

Det var kanskje lurest nå som jeg var så nære ved å miste jobben.

" Nei, det stemmer ikke. Det må ha oppstått noen misforståelser her. Jeg er her fra start til slutt." Et sukk forsvant nesten ut av munnen min.

" Så dette bildet er også en misforståelse?"

Maggie fant fram en ark fra den øverste skuffen på skrivebordet.

Bildet viste en jente som lå lent over en disk og bare sov. Ikke noe mer.

Eller, jo! Jenta hadde brunt sånn ned til midjen. Og hun hadde også samme uniform som meg. Og--

" Det er ikke meg!!" Utbrøt jeg forskrekket.

Maggie skvatt bakover." Sikker? Det ligner veldig på deg. Max tok det her om dagen."

Max igjen. Han var verre enn jeg trodde." Dette møtet er over." Og med det trampet jeg ut av kontoret.

Med lange skritt satte jeg kursen mot jentedoen. Tårene begynte å presse på men jeg holdt dem sterkt tilbake.

Og da jeg var låst inne på en av båsene fikk tårene renne i frie veier.

Da det faktisk gikk bra med meg ble gleden fort erstattet. Livet mitt var bare det største rotet i verden.

Og flaks fantes det ikke, tydeligvis.
Hvis det fortsatte sånn her ville jeg nok få sparken på slutten av dagen.

Det virket fristende, men jeg måtte jo klare og overleve på mine egne penger og ikke bare mamma sine.

Ja, det minner meg på at jeg fikk nedsatt lønn i går da jeg gikk på feil måte når jeg skulle ta i mot en bestilling.

Verre enn dette kunne det nok ikke bli, trodde jeg.