You and me, Harry Styles

Del 34

Nora POV:

Tårene rant i strie strømmer ned kinnene. Det var da jeg gråt ordentlig.
Med hendene i ansiktet, hulket jeg kraftig.

Da jeg først kom hit hadde alt sett lyst ut. Jeg fikk meg en okey jobb og faren min var ikke i nærheten, ja jeg trodde at dette faktisk kunne være starten på noe nytt.

Lykken sluttet brått. Jobben var forferdelig og mamma fikk seg kjæreste og tenkte ikke mer på meg.

Så kom Jenny. Jeg trodde det også ville bli gøy, men hun var jo nesten i veien hele tiden.

Jeg tror ikke hun mente det vondt, men  jeg tror ikke det passet så bra når hun kom i den vanskelige tiden.

Akkurat da måtte jeg bare snakke med noen. Kjapt fant jeg fram telefonen og trykket på det nummeret som jeg brukte minst.

" Er det deg Nora? Nei, så hyggelig at du ringer! Hva har du på hjertet?"
Jeg smilte. Tante Cristina hadde alltid vært den samme.

Et knegg hørtes i det fjerne. " Nei, Sherlock! Ikke gjør sånn."

" Jeg trengte bare noen å prate med." Mumlet jeg inn i telefonen.

" Vent litt, kjære deg. Jeg skal gå til et annet sted. Du skjønner, jeg holdte på å stelle hestene." Like hestegal som alltid var hun og.

" Ja, hva ville du si meg?"
Og da fortalte jeg henne hele historien. Hun lyttet, det visste jeg.

" Så disse guttene løy for deg og er veldig lei seg for deg?"

" Ja, egentlig så var det han Zayn som startet det hele. Han fikk bare vennene sine med på det. Jeg stolte på dem tante! Jeg stolte på dem."

" Jeg skjønner du er lei deg, men kanskje du skal gi dem en ny sjanse? De virket ganske glad i deg. Og husk nå; uansett hva som skjer må du se saken fra begge sider. Men nå må jeg gå. Noen venter på ridetimen sin. Snakkes!" Hun la på og bussen stoppet.

Ute regnet det. Dråpene traff meg og fort var jeg gjennomvåt.
Klokka var bare fire, men jeg følte meg utslitt.

Dagen hadde vært slitsom.

Men vent litt. Hvor var Jenny? Jeg så meg omkring. Nei, hun var ingen steder.

Selvfølgelig! Jeg hadde jo bare løpt etter episoden med Max, så hadde jeg liksom glemt igjen Jenny?

Tror det.

Hun visste sikkert veien hjem selv, håpte jeg.

Louis POV:

Det var faktisk en god idé å dra bort til Nora. Det ville kanskje få henne til å stole mer på oss og kanskje, bare kanskje flytte hjem til oss igjen.

Men først skulle hun bli venn med de andre igjen.

Jeg stoppet opp og tok et dypt åndedrag. Den friske luften gjorde godt i lungene. Det ville bli så deilig å bli ferdig med dette tullet.

Høsten hvilte tungt over landskapet. Snart ville også vinteren komme.

Jeg trasket videre. Stoppet ikke før jeg nådde målet mitt. Og det var det gamle huset til Nora.

Det huset der hun hadde bodd med moren sin. Huset som hun måtte flytte fra på grund av sin far.

Nora hadde det vanskelig, jeg skjønte det. Hun hadde vært igjennom så mye og var fortsatt sterk.

Nora var en jente som holdt ut.

Nora POV:

Jeg hadde lyst til å skrike ut " hjemme!"
Men så kom jeg på at mamma ikke ville brydd seg.