You and me, Harry Styles

Del 27

Jenny POV:

Jeg skrudde av tven. Det var ingenting morsomt å se på uansett.

Istedenfor la jeg meg rett ut på sofaen.

Alt var kjedelig nå for tiden. Etter at Nora flyttet ble alt kjedelig igjen. Nora hadde liksom vært så grei å være med.

Det med hemmeligheten skjønte jeg ikke helt. Hun hadde jo fortalt meg alt om den, men allikavel skjønte jeg det ikke helt.

Natten begynte å falle på. Mørket var allerede kommet og mamma og pappa hadde ikke kommet hjem ennå.

De var nesten aldri hjemme nå for tiden. Så mye kriminalitet de måtte ta seg av.

Og mens de var borte var jeg hjemme og kjedet meg. I går hadde jeg til og med gått bort til det gamle huset til Nora og ringt på døra.

Ingen åpnet da heller. Hva annet skulle jeg forvente? Hun hadde jo liksom flytta.

I morgen skulle jeg kanskje besøke henne. For da hadde mamma tid. Men det kan endre seg fort, for man kan aldri vite helt med mamma.

Det skjer sikkert noe som får henne til å haste til politistasjonen og fikse opp.

Øynene mine lukket seg automatisk. De ville sove, men det ville ikke hodet der det jobbet på spreng for å holde meg våken.

Ikke vet jeg hvorfor. Men hodet fikk ikke vinne denne gangen.

Trøttheten kom strømmende oppover ryggen. Og det tok ikke mange minuttene før jeg sovnet.

Nora POV:

Hvor er jeg? Tenkte jeg nervøst.

Alt var ukjent her. Skogen var uendelig og samme hvor jeg gikk endte jeg opp på samme sted.

En hånd tok tak i skulderen min. Et halvkvalt hyl forsvant ut av munnen min.

Desperat prøvde jeg å snu meg for å se hvem denne personen var. Men det nyttet ikke.

Jeg ble dratt bakover og bakover, snublet i noen vridde røtter og ble dratt videre mot mørket.

Endelig klarte jeg å snu meg, men det var ingen som dro lenger, ingen som holdt meg fast.

Men selv om ingen holdt meg ble jeg sugd mot et svart hull.

Jeg klarte ikke rømme. Jeg klarte ikke gå i motsatt retning. Hullet ble større og større jo nærmere jeg kom.

" Hjelp." Hvisket jeg lavt. Men jeg visste at ingen ville komme.

Ingen ville hjelpe meg ut herfra. For jeg var fanget.

Lynkjapt åpnet jeg øynene. Hjertet banket i vei i brystet som om det ville banke seg ut av det.

I noen sekunder hev jeg etter pusten. Jeg strakte fram armen min for å se om den forsvant i et mørkt hull.

Selvfølgelig gjorde den ikke det, for det er jo helt ulogisk.

Enda et mareritt, tenkte jeg og lukket øynene for å prøve å gjenvinne søvnen.

Men det tok ikke lang tid før jeg åpnet øynene igjen. Denne gangen fordi jeg hørte en lyd.

Jeg var helt sikker på at den kom fra badet. Litt rart siden det var midt på natten.

Tregulvet var iskaldt da jeg forsiktig trådde føttene på det. Lyden var borte men jeg måtte bare finne ut hva det var!

Nysgjerrig listet jeg meg bort til soveromsdøra og åpnet den før jeg fortsatte bortover mot badet.

Plutselig bråstoppet jeg. Det var noen der inne! Det var enkelt å høre det, for personen lagde veldig mye bråk.

Mamma kunne det umulig være, for hun sover som en stein om nettene og står bare opp om det brenner.

Stille listet jeg meg resten av veien bort dit. Lyden av personen ble høyere.

Lettelsen kom strømmende på da jeg så at det var en liten glipe mellom døra og veggen. Akkurat stor nok til å se inn og akkurat liten nok til å ikke bli oppdaga.

De siste få meterne gikk jeg helt opp på tærne. Jeg smøg meg langs veggen og da jeg endelig kom fram kikket jeg nysgjerrig inn.

Overraskelsen var stor da jeg så Carl der inne. Hva gjorde han her så sent?

Plutselig skar stemmen hans gjennom rommet." Godt å høre fra deg igjen, Tom! Ja, ja, de vet ingenting. Nei, ikke politiet heller. De aner ikke hvor jeg er!" Carl lo en hes latter.

" Men jeg skal være forsiktig, ja. Mhm, ja, Nora mistenker nok litt, men det skal jeg få endret på. Hun er jo bare en dum, uforskammet liten jentunge og det er mora også!"

Jeg gispet sjokkert. Hva var det han sa?

" De er så dumme, de vet ingen ting! Men jeg skal være litt mer forsiktig når det gjelder Nora, hun mistenker for mye. Ja, hadet. Ser deg snart."

Carl la på.

Pusten ble slått ut av meg. Hva søren mente han med alt det?

Innerst ikke visste jeg at han ikke var til å stole på, jeg måtte bare overbevise mamma.

Sjokkert begynte jeg å liste meg tilbake til rommet. Carl var ikke den han sa han var.

Det var virkelig noe kjent med han, men igjen klarte jeg ikke å få fram hva det var.

Endelig framme prøvde jeg å smyge meg inn den lille glipen jeg hadde etterlatt i soveromsdøra for å spare at døra knirket.

Men denne gangen var ikke flaksen på min side, for jeg klarte på et eller annet å snuble i dørkarmen.

Dunket ble ikke høyt men høyt nok til at Carl stoppet opp i det han gjorde. Jeg kunne høre det godt.

Livredd for at han skulle oppdage meg, styrtet jeg opp i senga og lukket øynene.

Jeg prøvde å gjøre sånn som man gjør nær man sover men det bare funket ikke.

Alt ble bare så unormalt.

Ikke kom inn, ikke kom inn! Ba jeg inni meg.

Carls skritt nærmet seg rommet mitt. Urolig snudde jeg meg i senga slik at jeg lå med hodet mot veggen.

Han stoppet rett utenfor. Åpnet forsiktig døra og tittet inn. Jeg gjorde mitt beste for å skjule at jeg var våken.

Heldigvis bet han rett på! Carl lukket igjen døra og begynte å bevege seg mot trappa som førte nedover.

Pusten gled ut av meg da jeg oppdaget at jeg hadde holdt den inne.

Denne gangen hadde jeg nok sluppet unna, men det var kanskje den siste.

Carl var farlig, han virket ikke trygg i det hele tatt, så hva mamma så i han var vanskelig å si.

Slev skjønte jeg ikke hvorfor han i det hele tatt var her, utenatt han var kjæresten til mamma.

Jeg måtte bare overbevise henne om at han ikke er til å stole på!

Hun må få se at han bare spiller, at han ikke liker henne i det hele tatt.

At han kalte henne dum og uforskammet.

For dette her kan jeg ikke bare finne meg i. Jeg var kanskje sint på mamma, men hun måtte se hvem han virkelig var.

---------------------------------------------

Kjempedårlig kapittel, i know. Men jeg prøvde så godt jeg kunne.

Håper du likte den!!!