You and me, Harry Styles

Del 13

Jenny POV:

Jeg merket ikke at jeg holdt pusten. Fort åpnet jeg luftveiene og jeg snappet etter luft.

Nora hadde fortalt meg alt om faren hennes. Selvfølgelig visste jeg alt dette fra før av men jeg ville ikke være uhøflig.

Faktisk vet jeg mer om Sam Oliver enn henne. Ikke det at jeg overvåker familien hennes, langt i fra, men noen ganger lønner det seg og ha foreldre som jobber som i politiet.

De har jobbet med denne saken fra da de fikk vite det om broren til Nora. Pappa har jobbet mer enn mamma og jeg tror han har "passet" på Sam lenger enn jeg tror.

Det er mye jeg vet som ikke Nora vet. Faren hennes har til og med drept fler mennesker enn hun tror.

Ja, hvis han finner oss nå er vi faktisk døde. Den mannen er en av de farligste i Europa. Plutselig kom jeg på døra inn til dette hemmelige rommet.

Tenk om den ikke var ordentlig igjen. Sam vil lett sett det om han gikk bak her.

" Jeg må bare sjekke noe." Hvisket jeg lavt. Lavere enn lavt. Nora forsto og nikket. Jeg tror hun skjønte at det ikke lønner seg og prate. Til og med jeg må da vel skjønne det.

Livredd for at Sam kunne høre meg krabbet jeg lydløst gjennom den lille gangen som førte til døra inn hit. Før jeg hadde dratt hadde jeg sjekket hvor han var.

På kjøkkenet. Det er ikke så langt unna men langt nok. Jeg kom fram til døra og fikk øyet på en liten glipp. Og nei.

Fingrene mine fomlet skikkelig mye før jeg lukket døra. Tanken om at han kunne sett den var forferdelig.

Da hadde jeg aldri tilgitt meg selv.

På vei tilbake lukket jeg den andre døra som førte til rommene der vi var. Helt umulig var det og se at det var en dør der også.

Du ville aldri ha merket det hvis du ikke hadde visst det. Men mellom disse to dørene går det enda en gang. Den fører til ventilasjonsanlegget og ut.

Hvis Sam kom seg inn her så det kanskje ut som om vi hadde krabbet inn i gangen og inn i ventilen for og så ha krabbet ut igjen og rømt.

De bygde det her når huset var helt nytt. Det var en bedre måte og komme seg inn og fikse ventilasjonen hvis noe var galt med den. Noe det ofte var.

Det jeg ikke vet er hvorfor de bygde inngangen slik at det er umulig og få øyet på den. Rart.

Ikke bare hadde jeg funnet denne gangen men også disse to rommene. Selv hadde jeg fikset og ordnet. Til og med plantet to kikkehull der.

Da jeg var liten pleide jeg ofte og gå opp her og kikke på foreldrene mine når de var hjemme. Ganske gøy og spennende.

Men jeg var ensom. Det var sjelden jeg hadde venner med meg hjem. Og når jeg først hadde fått en flyttet de tre måneder etter.

Det var mange som kom og dro i klassen min. Nesten hele klassen min ble byttet ut med andre, nye folk.

De dro fordi det var lite jobber til overs. Derfor fikk jeg nesten aldri gode venner som ble. Opp gjennom årene har jeg rett og slett vært ensom.

Tilbake hos Nora pustet jeg lettet ut. Han hadde ikke oppdaget meg.

Nora så litt engstelig ut men skjønte straks at ingen skade hadde skjedd.
" Hvor er han?" Hvisket jeg igjen kjempe-lavt.

Nora som helst ikke ville si noe måtte det nå." Han er akkurat ferdig med kjøkkenet. Har gått løs på stua." Stemmen hennes var knapt hørbar. Hun pratet mye lavere enn meg.