You and me, Harry Styles

Del 9

Nora POV:

Jeg våknet med et dunk. Og så enda et. En stemme hørtes og jeg ble litt redd. Tenk om det er tyver?

Jeg hoppet opp fra senga og tok på meg en joggebukse og en random T-skjorte og løp ut i gangen. I hånda hadde jeg en tjukk bon til beskyttelse. Ikke det beste valget akkurat.

Jeg listet meg mot der lydene kom fra. Badet.

Jeg hørte noen romstere der inne og ble enda litt mer redd. Faktisk banket jeg på istedenfor å bare gå rett inn. Det høres mest smart ut spør du meg.

Lydene stoppet og jeg hørte nøkkelen bli vridd i låsen. Nervøsiteten blusset opp i meg. Hvem i huleste er der inne?

Noen tok i dørhåndtaket og spent ventet jeg på hvem som skulle vise seg i døra.

Men plutselig dukket et krøllete, forvirret hode i døråpningen. Bare hodet stakk ut og han så veldig rart på meg. Ikke så rart når jeg står her i bare pysjen og håret er stukket ut her og der og med en bok i hånden.

" God morgen? Hva vil du?" Lurte det krøllete hodet på. Jeg holdte på å le meg i hjel da det gikk opp for meg det var.

" Eh, ingenting. Det var bare det at jeg... nei, glem det. Det var bare ingenting." Jeg smilte uskyldig.

" Er det mulig og ta en dusj her, eller?" Spurte han." Jaja, selvfølgelig." Han nikket og lukket døra etter seg og låste.

Jeg pustet lettet ut. Tenk at jeg trodde at Harry var en tyv? Noen ganger er jeg bare veldig dum.

Jeg gikk opp på rommet mitt igjen og fant fram noen bedre klær. En ola-shorts, en T-skjorte med hester på og en jakke.

Den T-skjorta har jeg fått av tanten min. Hun har skikkelig masse hester og liker folk som har på seg noe med hester på. Derfor kjøpte hun den til meg. Jeg må nesten smile ved tanken av at hun er så glad i hester. Og hun kan være litt gæren en gang i blant.

Jeg kikket på meg selv i speilet mitt. Litt sminke gjør vel ingenting? Jeg bruker egentlig ikke så mye, bare maskara og sånt.

Jeg tok det på og børstet gjennom det rotete håret mitt og lot det henge løst nedover. Perfekt. Eller, det kunne jo selvfølgelig vært mer perfekt, men liksom perfekt for i dag hvis du skjønner.

Så gikk jeg ned og lagde frokost. Jeg stekte noen egg og la de på bordet. Fire stykker ble det. To til vær. Neste var pålegg. Bare sånn i tilfelle Harry ikke ville ha egg. Jeg dekte på resten og satte meg ned.

" Harry! Det er mat!" Ropte jeg så det gjallet i den lille leiligheten." Vent litt da, jeg må bare..." Hørte jeg han svarte.

" Ikke noe "jeg må bare" kom nå med en gang. Du Jar nesten brukt en og en halvtime på badet!" Skrek jeg tilbake.

Selv syntes jeg jeg hørtes ut som en mamma som kjeftet på ungen sin.

Endelig kom han ut. Men bare i håndkle rundt livet. Mange tatoveringer kom til syne og jeg merket ikke at jeg glodde.

Harry knipset med fingrene og jeg kikket flaut opp.

" Du kan i det minste ta på deg litt klær." Mumlet jeg." Jeg gidder ikkeee!" Sutret han som en liten unge.

" Hysj på deg! Gå nå. Du får ikke mat før du har kledd på deg." Kjeftet jeg.

" Ja, okay, greit." Han forsvant og jeg smilte fornøyd for meg slev. Vanligvis er det nesten ingen som hørte på meg. Til og med ikke mamma. Hun pratet nesten i telefonen hele tiden. Hun hadde ikke tid til å prate. Det er ganske sårende noen ganger.

Endelig kom Harry tilbake og denne gangen med klær på. Han satte seg ned og begynte å spise i stillhet.

" Du! Vil du være med meg til gutta eller være her hjemme? Kanskje du vil snakke med moren din ved tanke på det med faren din." Jeg kikket opp og nikket.

" Jeg vil veldig gjerne bli med deg. Jeg har ikke så lyst til å snakke med mamma akkurat nå."

" OK, bra." Mumlet Harry og fortsatte og spise. Vi gjorde oss ferdige og ryddet alt på plass. Jeg satte på oppvaskmaskinen og gikk ut i gangen for å kle på meg.

" Tusen takk for at du ble her i natt, Harry. Vi kjenner hverandre nesten ikke men du var her når jeg trengte noen. Det skal jeg huske på."

" Næh, du trenger ikke og takke. Alt for deg vet du." Han blunket lurt med det ene øyet og vi gikk ut bilen hans.

" Sikkerhetsbelte!" Jeg pekte på den og så strengt på Harry." Jada, mamma." Sukket han og tok det på.

Fornøyd kikket jeg ut vinduet. Trærne føk forbi og forsvant i det fjerne. Harry kikket konsentrert på veien. Da er det jo en mindre mulighet for at vi krasjer.

Ikke det at vi kom til å gjøre det men det skjer jo mange bilulykker fordi folk ikke konsentrerte seg når de kjørte bil.

Som å snakke i telefonen og sånt.

Etter en kjedelig halvtime var vi fremme. Jeg spratt ut av bilen og kikket på det store huset. Hvordan kunne de hatt råd til det store huset? Og hvorfor kunne ikke Zayn bo med de? Vil han ikke eller har han bestemt at sånn skal det være?

Dette virket komplisert.

Jeg syntes fortsatt at denne Hagen var veeldig stor. Men denne gangen la jeg merke til de to fontenene som sprutet ut vann.

Harry var allerede inne i huset og jeg sprang etter. Inne lukket jeg døra og tok av meg på beina.

Allerede satt Harry og spilte noe på Tven. Utrolig hva folk kan gjøre på norn få minutter. Liam dukket opp i gangen smilende.

" Så hyggelig du er her, Nora! Kom inn." Jeg smilte tilbake." Takk, takk, gleder meg til og tilbringe litt av dagen med dere."

Liam nikket." Samme her, jeg er på kjøkkenet hvis du lurer."

Jeg luntet inn i stua og fikk øyet på Niall som satt der i sofaen med Harry. Selvfølgelig spilte de FIFA.

" Heisann, Niall!" Smilte jeg bredt til fyren. Ikke noe svar." Hallo?" Nope, ikke noe svar denne gangen heller.

" He.." Harry avbrøt meg og sa istedenfor." Kom igjen, Niall. Klarer du dette målet nå vinner vi! Og vi har aldri vunnet over dem før!"

Planen om hevnen dukket opp i hodet mitt igjen. De skal få skjønne at man aldri skrur av en spennende film Nora Murphy ser på.

Niall nikket til det Harry sa. De merket ikke at jeg nærmet meg strømkabelen til flatskjermen dems.

Akkurat i det Niall sin figur skjøt ballen i håp om at den ville treffe mål, skrudde jeg av Tven.

Jeg fniste og så at de samtidig så bort på meg og så Tven. Det gikk opp for dem hva som hadde skjedd. Guttene så på hverandre og nikket. De reiste seg opp og løp etter meg.

Jeg hadde et lite forsprang. Det betydde mye. Føttene mine spurtet opp trappen til andre etasje. Leende kikket jeg meg over skulderen.

Pustende som damplokomotiv styrtet de opp trappa etter meg. Men plutselig kjente jeg noe mot resten av kroppen. Jeg hadde krasjet i noen. Og ikke hvem som helst.