You and me, Harry Styles

Del 14

Jeg vet jeg at jeg ikke er så god på advarsler. Enten kommer de for tidlig eller for sent. Vel, her blir det litt blod og sånt så hvis du ikke liker og lese om sånt, bla forbi. Håper ikke denne advarselen kommer for sent😄. Eller for tidlig, da😉.

Nora POV:

Jeg kjente en hånd på ryggen. Tårene hadde stoppet og jeg hulket kraftig. Hånden var Jenny sin. I så fall tror jeg det.

Den var myk og god og betryggende. Snufsende så jeg opp på henne. Hun smilte varmt og hjertelig mot meg.

" Går det bra, Nora?" Jeg nikket selv om det ikke gikk så bra." Jada, helt fint."

" Han slipper nok ikke unna denne gangen!" Jeg skjønte at Jenny mente faren min. Og jeg håpte at hun hadde rett.

" Er det lenge til vi kan gå ned?" Jenny ristet på hodet." Vel, jeg tror i hvert fall ikke det. Vi må vente til mamma eller pappa roper på oss. Da kan vi gå herfra."

Men tiden gikk. Ingen ropte. Vi hørte mange som romsterte der nede og noen ganger harde dunk. Og ingen av oss visste hva som foregikk.
-----------

" Jenny! Hvor er du?" Endelig ropte noen! Jeg hadde ikke hørt et knyst på en hel time! Hva var det de dreiv med der nede?

" Kom, Nora. Vi kan komme frem nå." Jeg fulgte etter Jenny igjen og hun åpnet døra ut. Lyset blendet meg og luften var litt klarere her.

Men det var lukten. Det luktet annerledes. Som om noe ekkelt hadde skjedd.

Jenny lukket døren inn til det hemmelige rommet igjen. Sammen gikk vi ut fra der under trappa og møtte på en haug politifolk. De så ikke så fornøyde ut. Bare to folk så veldig glade ut.

" Jenny! Du er like hel! Og så redd jeg var for deg." En ung dame ga Jenny en god klem og et kyss midt i panna.

" Ja, ja, det går bra. Ikke noe stress."
Damen som tydeligvis var moren hennes snudde seg vennlig mot meg og rakte hånden sin fram. Jeg tok den og smilte tilbake til damen.

" Hei, jeg er moren til Jenny. Bare kall meg Jasmine." Sa hun som tydelig het Jasmine.

" Og jeg er Nora. Ja, du vet datteren til Cathrin Murphy og..... og Sam Oliver." Jeg ventet med og si navnet hans. Det var ikke noe og være stolt over. Ikke noe.

" Hyggelig og møte deg." Jasmine slapp hånden og ble alvorlig igjen." Beklager men han slapp unna med noen skader. Men ikke alle gjorde det." Kroppen føltes som bly.

Dette var ikke noe bra nyheter. I så fall kunne det kanskje vært bedre. Plutselig la jeg merke til alt griset på gulvet.

Alt var helt rødt. Og så kom det opp for meg hva alt dette betydde. Det var blod.

Jeg måpte og så alt blodet som lå rundt om kring. Betydde det at...!

" H-har noen dødd?!" Utbrøt jeg.
Jasmine så litt usikker ut.
" Beklager, hun kom seg ikke unna i live." Ja, noen hadde blitt drept og det var min egen far sin skyld.

Akkurat nå var jeg rasende på han. Hvem gjør noe så fælt? Sam Oliver gjør det.
------

" Og han fant dere ikke?" Jenny og jeg ristet på hodet.

Politiet hadde stilt oss masse spørsmål. De lurte på alt mulig rart. Hvor, hva, hvorfor, hvilken og hvem spørsmål var det hele tiden og fler.

Men de trengte det. Ikke vet jeg hva men de virket veldig opptatt i det.

" Greit, takk for opplysningene. Dere kan gå." Politi damen viste oss ut før hun gikk tilbake til kontoret sitt igjen.

" Huff, så mye spørsmål og styr." Sukket Jenny." Jeg vet, dette var det siste for i dag, da. Du får ha en fin dag videre da, Jenny. Takk for alt." Jenny smilte.

" Ingen årsak. Vi sees!"
" Ja, det gjør vi!" Ropte jeg etter henne der hun gikk bortover gangen på politistasjonen.

Jeg fant veien ut selv og bestilte taxi hjem. Utenfor huset vårt tok jeg et dypt åndedrag før jeg pustet det ut og åpnet døra.

Stille tok jeg av meg skoene mine og den salgs ting og gikk ut i stua. Mamma satt i telefonen og merket meg ikke.

" Ja, det er klart. Jeg vet at han kunne gjort det, men det er ikke min feil!" Sa hun.
" Må du skylde på meg, Veronica? Det er åpenbart at han ikke har hatt en fin barndom!" Skrek mamma til den hun snakket med.

" Nei-vel, da får du ha en fin kveld. Hadet bra." Mamma la på.

Plutselig oppdaget hun meg. Hun kom mot meg og la armene sine rundt meg.
" Hvorfor hører du aldri på meg?" Gråt hun? Jeg tror faktisk det.

" Unnskyld, unnskyld, unnskyld, mamma! Det var ikke meningen jeg trodde at han var langt unna. Ikke ved huset vårt." Svarte jeg nesten like trist.

" Jeg skal ikke kjefte på deg. Du må lære av dine egne feil, kjære." Jeg nikket.

Mamma så meg i øynene.
" Jeg elsker deg Nora."
" Og jeg elsker deg mamma."
Innerst inne skulle jeg ønske at denne klemmen med mamma aldri ville ta slutt. Den var så god og varm. På samme måte veldig betryggende.

" Du må være mer forsiktig fra nå av. La oss spise litt middag." Jeg nikket og vi begge gikk sammen til kjøkkenet der det allerede var dekt på.

Spørsmålet om hvem mamma hadde snakket med truet med og komme ut. Men jeg lot det være. Mamma hadde sikkert nok problemer fra før av.

Jeg skal si deg at jeg aldri har følt den samme tryggheten som jeg følte nå i mens jeg spiste. Jeg følte at alle passet på meg. Som et skall mot det bløte inni.

Vi spiste maten, ryddet opp og satte oss i sofaen for og se på nyhetene. Det var ikke noe spesielt men jeg hadde bare lyst. Trygg satt jeg i armkroken til mamma og så på. Koselig var det rette ordet. Men så kom saken om meg og Jenny på tv.

" Disse to jentene fikk nylig møte drapsmannen. Den ene jenta skulle på besøk til den andre da drapsmannen satte etter henne. Hun kom seg inn hos venninnen og sammen gjemte de seg. Mannen skal ikke ha klart og finne de men slapp unna da politiet kom til stedet. En kvinne mistet livet av kulene fra pistolen til drapsmannen. Pass på, han går fortsatt løs."

Jeg grøsset. Så ekkelt det var. Det skal aldri gjenta seg. Eller, så vidt jeg vet.

Knapt tre minutter etter sendingen ringte telefonen min." Jeg skal bare ta denne." Mamma nikket og jeg gikk inn i stua før jeg tok den.

" Hei, Nora her." Svarte jeg.
" H-hei, Nora. Harry her."
" Å, hei! Noe du lurte på?" Overrasket svarte jeg. Hva ville Harry så sent?

" Ja, om det går bra. Jeg så nyhetene." Typisk han og gjøre.
" Ja ja, her går det kjempebra. Det var litt skummelt da men nå er det helt fint." Løy jeg. Det gikk ikke fint. Jeg var jo selvfølgelig livredd for pappa!

" Sikker?" Spurte Harry. Jeg sukket.
" Nei, det går faktisk ikke bra. Jeg redd for at pappa vil slå til igjen."

" Jeg skjønner, ikke bry deg. Jeg skal passe på de... Jeg mener VI skal passe på deg. Guttene og jeg altså." Jeg lo.

" Okay, det er fint. Men jeg lurte bare på en ting. Det er ikke for og virke ekkel eller slem eller fordi jeg ikke bryr meg. For jeg bryr meg altså, hvis du skjønner, da. Jo! Eh, hvorfor bryr du deg så mye om meg? Det er ikke for og virke slem. Langt i fra. Jeg bare lurer."

Jeg hørte Harry sukke dypt. Og så kom det." Fordi jeg elsker deg." Sa han og la på.