You and me, Harry Styles

Del 7

Nialls POV:

Harry hadde løpt ut av huset. Selv forsto jeg nesten ingenting.

" Hvor ble det av Harry? Vi skulle jo liksom spille FIFA..." Louis sto skuffet i dørkarmen.

Jeg trakk på skuldrene." I know, han dro ut til noen."

Louis så nysgjerrig ut." Hvem da?"
" Nora, tror jeg." Svarte jeg han. Når Nora ble nevnt så jeg at han myste.
" Nora? Som i Zayns kjæreste?"
" Louis, de er da ikke sammen i det hele tatt!" Sukket jeg oppgitt." Vent å se, i morgen kommer de nok hånd i hånd inn her." Jeg himlet med øynene.

" Du vet vel godt at Nora ikke har noe med dette å gjøre?" Louis nikket." Jada men det er bare så rart uten Zayn her..." Mumlet Louis." Såå, du er ikke sur på han lenger?" Sa jeg håpefullt.

" Å nei, han skal selv komme krypende til korset og si at han angrer." Louis viftet med en pekefinger. Jeg sukket igjen." Men du vet vel at han ikke kan få komme inn igjen? Du husker vel det de sa på det møtet..." Minte jeg han på.

" Jeg vet det. Men fortsatt, Niall! Jeg så at han angret!" Denne gangen sukket Louis." Du kan jo ikke være 100% sikker, da." Sa jeg.
" Du skjønner ikke." Mumlet Louis før han igjen styrtet opp trappa.

Louis POV:

Jeg vet ikke hva som er gærent med meg. At jeg er sur på Zayn er rart. Egentlig er jeg bare lei meg, men jeg blir bare veldig sint av en eller annen grunn. At Zayn angret litt var jeg helt sikker på. Han var på besøk her noen dager etter han sluttet og jeg så at han så veldig lei seg ut når han så hvor gøy vi hadde det.

Men selvfølgelig er han en stor bit som mangler i puslespillet. Det blir aldri ferdig uten ham.

Noras POV:

Det værste uværet var over. Bare regnet var igjen. Mamma hadde ringt meg og spurt meg hvordan det gikk.

" Beklager, Nora. Jeg må bli over på jobben. Nye pasienter har ankommet og må våkes over i natt." Hadde mamma sagt i slutten av telefonsamtalen. Og være lege høres veldig slitsomt ut. Spesielt i mammas situasjon. For det er jo det hun er. En lege som må på jobb nesten hele tiden. Til og med om natten.

" Mamma blir over på jobben, vil du være her?" Spurte jeg Harry." Så klart, alt for deg. Men jeg burde kanskje stikke hjemom og hente litt klær og sånn." Harry blunket lurt med et øye til meg." Tusen takk, Harry. Det betyr mye for meg."

" Det gjør ingenting." Smilte Harry. Han er så søt når han gjør det. Smilet hans er noe enhver jente bare kan drømme om. Det samme om de fine grønne øynene hans.

" Hadet!" Ropte Harry inn døra.
" Hadet, sees snart." Ropte jeg tilbake og døra gikk igjen. Heldig er jeg som har så gode venner. Kanskje jeg skal spørre om å bli med han hjem til han i morgen? Kanskje Louis er i litt bedre humør da. Håper på det.

Plutselig dukket drømmen jeg hadde hatt tidligere i dag opp i tankene mine.
Hyggelig var det ikke, men det med pappa var det jeg tenkte mest på. Stemmen hans var uhyggelig og ekkel. Ansiktet kjente jeg igjen. På bilder og sånt. Jeg vet ikke helt om jeg savner han så mye. Han er jo familie...

Men han minner meg om noen. Jeg vet ikke helt men noen. Samme kan det være.

Jeg skrudde på Tven og zappet gjennom kanalene og endte opp med et random naturprogram om noen elefanter. Virket ikke så veldig spennende men bedre enn ingenting.

" Elefanter er vakre dyr som lever på plantekost. De hvite støttennene er laget av elfenben." OK, dette programmet virket som et barneprogram for småunger.

Jeg skrudde fort av og skrudde heller på telefonen min istedenfor. Nei, det skjer tydeligvis ikke noe på den heller.

Jeg får vel bare sitte her og vente...

Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente ... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente... Og vente...
---------

" Riiiiiiiiiing!!!" Der kommer han endelig! Skal si han er treig. En halvtime satt jeg her og venta og det var DØDSKJEDELIG.

Jeg trippet bort til døra og åpnet.
" Hei, Harry! Skal si du var tre...." Jeg lukket munnen min fort. Det var ikke Harry som sto der men postmannen.

" Hei, hei. Jeg fant ikke postkassa deres der nede så jeg tenkte jeg kunne gi dere den selv." Postmannen virket litt flau. Men jeg var rød fra topp til tå.

" Ehh, tusen takk." Sa jeg og lukket fort igjen døra. Herregud, det der var kleint. Så det betyr at Harry er tregere enn en snegle. Hadde de hatt kappløp ville sneglen vært framme et døgn før han.

Fem minutter gikk. Ti minutter gikk. Tjue minutter gikk. Førti minutter gikk. Ja, en time gikk før det igjen ringte på døra.

Trøtt gikk jeg bort og åpnet. Der sto en usikker Harry." Unnskyld altså, det var ikke meningen å komme så seint." Unnskyldte Harry seg.

" Klokka er kvart over elleve." Svarte jeg surt. Harry sukket
" Jeg vet. Men jeg ble oppholdt av de folka hjemme og det var en utrolig lang kø her utenfor."

" Greit, det er vel nå jeg skal tilgi deg, eller hva?" Harry så ned i gulvet og lette etter ord å si.

" Jeg trodde du kom for en time siden men da klarte å drite meg ut for en postmann. Det er ikke en situasjon du vil være i." Jeg pekte på han med en truende finger.

Han fniste litt." OK, jeg skal ikke bruke så lang tid neste gang."

" Du kan ikke love noe du ikke kan holde." Jeg plantet fingeren min i panna hans.

" Greit, greit. Jeg skjønner du er sur." Smilte Harry.
" Nei! Det er jeg ikke!"
" Jo, det er du."
" Nei!"
" Jo!"
" Nei!"
" Jo!"
" Nei!"
" Jo!"
" Kanskje litt?" Jeg trakk lett på skuldrene." Du kan være ganske irriterende noen ganger." Lo Harry og ga meg en hard bamseklem.

" Du, vi ser litt på TV da." Sa en smilende Harry.

" Det er ikke noe bra på den nå på denne tiden." Mumlet jeg.

Han slo meg lekent på skuldrene.
" Jo, det er det. Nyhetene."

" Neeei! Ikke nyhetene! Det er jo kjempekjedelig." Surt så jeg bort på Harry igjen." Du husker vel den filmen? Du sa du ville hate den men du elsket den." Minte han meg på.

" Ja, men det er jo ikke det samme."
" Synd, nå blir det nyhetene." Harry slang seg på sofaen og skrudde på.
" Jeg lager noen toast." Med den unnskyldningen slipper jeg ihvertfall å se så mye på de forbaska nyhetene.

Men uheldigvis ble toastene alt for fort ferdig. Og da måtte jeg selvfølgelig gå inn i stua igjen for å se på nyhetene.

" Her." Sa jeg og rakte Harry tallerkenen med toasten på." Takk." Svarte han med øynene klistret til skjermen. Det handlet om en eller annen fyr som hadde puttet gift i maten til en annen fyr.

Men det var noe annet som fanget oppmerksomheten min senere.

" Denne farlige forbryteren har nylig rømt fra fengselet. Han er kjent som drapsmann og er meget farlig. Han vandrer visst rundt i Londons gater og i nærheten av sentrum. Bor du i nærheten her eller i sentrum ber jeg deg holde deg hjemme og ikke la barna gå ute uten tilsyn. Denne mannen har ikke våpen men hvem vet? Er den neste akkurat deg?"

Jeg slapp brødskiva mi når jeg så bildet av drapsmannen på Tven.

Det var pappa. Ja, pappa.