You and me, Harry Styles

Del 34

Hun hadde nok med å være med Carl. Inn til videre var jeg helt glemt. Mamma ignorerte meg så da ignorerte jeg like gjerne henne.

Alt var hennes skyld. Alt!

Før kunne jeg snakke med henne. Stole på henne. Og føle meg trygg med henne. Alt forsvant. Ingenting var som før. Det var bare Carl sin skyld.

Han var en dritt. En skikkelig feig dritt.

Jeg hatet han så mye. Han hadde tatt fra meg en av de viktigste personene i livet mitt.

Å være stille var visst umulig. Men jeg prøvde allikevel å liste meg inn på rommet.

Mammas sko bar her, men jeg hørte henne ikke. Carl også.

Nei, hvorfor skal jeg bry meg om dem når de aldri bryr seg om meg?

Det var ikke vits. Kanskje de hadde fått nye sko eller noe sånt.

" Nora! Nå er du i skikkelig trøbbel!" Sa en stemme strengt. Hjertet hoppet over et slag. Som jeg skvatt!

Jeg spant rundt og utenfor sto en litt furten Jenny. " Kan du slippe meg inn eller?"

" Kan du ikke bare åpne døra selv?"
Hun hadde visst ikke tenkt på det. Rett som det var føk hun inn i huset.

" Hva har jeg gjort?" Lurte jeg på.
Jenny himlet med øynene.
" Hvorfor har du ikke fortalt meg om han derre fyren som ikke var grei med deg på jobben?" Jeg så ned. Svarte ikke.

" Hvis du hadde sagt noe kunne vi fiksa opp i det. Du kunne ikke bare la det være. Det er så mye bedre å si ifra, Nora."

Svarte ikke denne gangen heller.
" Jeg vil ikke snakke om det." Mumlet jeg.

" Nora, vi må få ordnet opp i det her. Du må skjønne at han ikke kan behandle deg sånn her."

" Jeg sa at jeg ikke ville snakke om det, og dessuten så fikk jeg sparken!" Skrek jeg til Jenny.

" Ja men, du kan ikke bare la det ligge og la han vinne. Du må-"

" Jeg vil ikke snakke om det!!!!" Denne gangen skrek jeg skikkelig høyt.

Og jeg tror Jenny skjønte det. Hun lot det i hvert fall ligge.

" Skal vi finne på noe gøy? Du og jeg?" Jeg nikket og skjønte Jenny ville gjøre det godt igjen.

" Fint, jeg kan fikse litt snacks og du kan ta og gjøre det litt koselig oppe."

Jeg nikket og løp opp trappa.

Jenny var virkelig en god venn når alt kom til alt.

Den kvelden var skikkelig bra. I hvert fall begynnelsen.

" Shh, hørte du det?" Jenny spisset ørene. " Neeei?"
" Jeg går og sjekker det." Sa jeg.

Jenny nikket." Kom tilbake snart da."

" Det gjør jeg."

Forsiktig listet jeg meg bortover gulvet og ned. Lyden kom fra ute et sted.

Bare et lite dunk, men jeg lurte fælt på hva det var.

Lufte var kald ute. Dumt jeg hadde glemt jakka. Men la gå.

Plutselig stoppet jeg opp. Enda et dunk. Og... en latter?

Nysgjerrigheten vokste. Og da jeg rundet hushjørnet stivnet jeg nesten helt til.

Nei, hva gjør han?! Jeg ville løpe å hjelpe, men jeg kunne også bli tatt. Jeg fiklet etter telefonene. Jeg måtte ringe til poletiet