Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 34; "Et løfte"

Enda en uke hadde gått og det hadde vært så mange sykehusbesøk. Flere enn det jeg kunne telle. Dagene mine begynte som regel med å stå opp, ta meg en dusj, joggetur, enda en dusj, før jeg forså dro videre til sykehuset hvor min mor ventet.

Jeg hadde tilbrakt hele dager hos henne. Fra morgen til kveld. Nei, stryk det. Fra morgen til langt ute på kvelden hadde jeg vært der. Noen ganger kunne det også hende at jeg overnattet der. Jeg hadde ikke noe imot det. Ja, det var kanskje slitsomt å sitte i en plastikkstol en hel dag. Strekke på benet gjorde jeg bare et par ganger, men i flere timer kunne jeg sitte i den fordømte plastikkstolen. Heldigvis gikk tiden fort når det var min mor jeg snakket med. Vi gikk aldri tomme for samtaleemner. Det var alltid noe å snakke om.

Selv om min mor så sliten og trett ut hver gang jeg kom klarte hun alltid å få ut noe. Hun hadde mistet hår og blitt tynnere. Altfor tynn. Hule kinn hadde begynt å forme seg og øynene hennes sank dypere inn enn normalt. For første gang så hun gammel ut.

Tanken på at min mor var gammel, skremte meg.

Jeg trengte henne fortsatt. Uansett hvor gammel jeg kom til å bli så ville jeg alltid trenge henne.

Legene hadde ikke sagt mye mer enn det jeg hadde fått høre første gangen. Det var verken noen gode eller dårlige nyheter, men den ene gode tingen var at cellegiften funket. Det at hun mistet hår var jo et tegn på det. Var det ikke?

Det hadde vært så mange spekulasjoner jeg hadde kommet borti. Jeg var ikke en lege. Tvert imot så hadde jeg ikke en eneste peiling på hvordan leger opererte rundt kreftsituasjoner. Det jeg derimot visste var det at moren min ikke fortjente å dø.

Var det en person i hele verden som ikke fortjente å dø så var det moren min. Hun var det snilleste, godeste mennesket jeg visste om. Hun gjorde alt for andre, men krevde aldri noe tilbake. Det var kanskje derfor Caroline hadde blitt så glad i henne. Såpass glad i henne til at hun tok en tatovering.

17.09.15. Datoen hun hadde ankommet England for første gang. Første gang hun hadde dukket opp i Wolverhampton huset, uviten på berg-og-dal banen hun ville oppleve her.

Første gang jeg møtte henne.

Jeg smilte smått for meg selv. Det hadde vært litt av et møte.

Caroline hadde vist den så stolt til moren min. Mamma hadde så klart reagert med å bli overrasket. Overrasket på en god måte så klart. Hun hadde blitt beæret av å være en del av Carolines tatovering. Selv om min mor ikke var noe stor fan av tatoveringer, men jeg visste det at hun likte Carolines tatovering. Jeg hadde sett det i øynene hennes. Mens Caroline hadde sittet ved siden av henne, hadde hun kastet små blikk mot den og smilt for seg selv.

Var det et ord jeg skulle beskrive min mor da, så var det med ordet stolt. Moren min hadde vært stolt over tatoveringen. Stolt over Caroline. Kanskje stolt over seg selv også.

"Hva er det du driver og gliser så mye over, Brandy?"

Jeg kikket bort på moren min og så at hun hadde øynene åpne.

I dag hadde jeg kommet tidlig på morgen så hun hadde fortsatt ligget i sengs og vært i dyp søvn. Jeg hadde bare satt meg ned på plastikkstolen som alle andre dager og ventet til hun våknet.

Brandy.

Det var ingen andre enn min mor som kalte meg for det. Tanken om at den eneste personen i verden som kalte meg for det, hadde en risiko på å forsvinne fikk meg til å ville rive meg selv i flere biter. 

"Nå rynker du pannen din. Hva er galt, Brandy?"

Jeg kikket opp på moren min. Hun hadde et varmt og mykt ansiktsutrykk som fortalte meg det at jeg kunne stolte på henne. Fortelle henne hva enn jeg følte. Så klart, det var jo moren min. Jeg kunne fortelle hva enn jeg tenkte på. Selv de dummeste, teiteste og mørkeste tankene mine.