Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 30; "Ikke uten meg"

Brandon hadde mistet telefonen til mamma ned i gulvet.

For et lite sekund trodde jeg at moren min ville småkjefte på Brandon og være oppgitt over noe så dumt. Men det var ikke en eneste reaksjon som kom fra henne eller pappa. De bare sto der og så på ham som om de ventet på hans reaksjon.

Etter at vi hadde kommet oss (nesten) hjem fra den ganske så lange dagen vi hadde hatt, hadde vi endt opp bilen. Det hadde tross alt vært mye å gjøre. Levere Nolan, Fred, Sylvié og Yuki til flyplassen, lufte Tassen også hjem igjen. Okei, kanskje ikke så mye, men vi var slitne. Da vi hadde sittet i bilen og ventet på å gå inn så hadde jeg følt en stor takknemlighet ovenfor Brandon. Jeg visste ikke hvor det hadde kommet fra, men ut av det blå kjente jeg bare en trang til å gjøre noe for ham. Så klart hadde jeg vært helt dust og bare sagt et alminnelig 'takk'. Han fortjente bedre. Så da han lente seg inn mot meg kunne jeg ikke noe for å ikke stoppe ham.

Det hadde følt riktig å gjøre det, der og da.

Også hadde pappa kommet. Han hadde ropt på Brandon og spurt etter ham og alt jeg kunne tenke da var oh boy, dette kommer ikke til å gå bra. Jeg hadde ventet et par sekunder med å gå inn til jeg følte meg klar for å bli kjeftet på. Ansiktet hans som ville bli sprutrød mens han kjeftet på Brandon og meg over hvor dårlig tidspunkt det ville være for oss å begynne et forhold.

Jeg hadde ristet på hodet og ledd for meg selv. Som om det ikke hadde skjedd før. Ja, liksom.

Da jeg hadde listet meg inn huset hadde jeg hørt hvor rolig min far og mor hadde snakket med ham. Det var da jeg hadde anelsen på at noe ikke stemte. Brandon hadde sagt 'far' og jeg hadde lett skjønt at det var Charlie han snakket med. Det rare ved det var at Brandon snakket ikke så ofte med faren sin. Det var som regel moren som skravlet i vei i telefonen, spesielt når det var så sent som det var.

Jeg stirret fortsatt på telefonen i gulvet og lurte på hvorfor han ikke tok den opp. Øynene mine fløt opp mot Brandon og det var da jeg så det. Ansiktet hans var kritthvit og øynene helt blanke som om han hadde sett et spøkelse. Kroppen hans var helt stiv og nevene knyttet som om han var klar for å sloss. Den kombinasjonen ga ikke mening engang. Å se et spøkelse og ville sloss samtidig. Jeg klarte ikke å tolke om han var redd eller frustrert. Brått, hev han skarpt etter pusten som om han hadde glemt å puste for en stund.

"Brandon?" Sa jeg stille, men han så ikke opp på meg. Moren min kastet et glans mot telefonen sin som om den var veldig interessant. Innerst inne visste jeg bare at hun gjorde det fordi hun ikke hadde noe annet å se på.

Brandon lukket øynene sine.

"Brandon?" Sa jeg høyere denne gangen.

Null reaksjon.

Oh boy. Var han døv eller noe?

"Faren din har allerede bestilt billett for deg så alt er blitt tatt hånd om," sa faren min. Han la en hånd på skulderen til Brandon. Jeg så forvirret på pappa. Charlie hadde bestilt billett for Brandon? Hvorfor det? Eller hvor skulle han i det hele tatt?

"Hva mener du med bestilt billetter?"

Jeg så på faren min, men han snudde seg ikke mot meg engang. Brandon nikket sakte, fortsatt med lukkede øyne.

"Jeg kan snakke med skolen for deg om hvor lenge du blir borte. De forstår nok situasjonen."

Jeg stivnet til.

De forstår nok situasjonen.

"Hvilken situasjon?"

Faren min anerkjente meg for første gang i dag. Han så utslitt ut, men mer som om han var utslitt på Brandons vegne. Hva søren var det de snakket om?