Kapittel 17; "Sannheten bak løgneren"

2.2K 94 43
                                    

"Jeg må si jeg er veldig skuffet over dere."

Anita så på oss begge, imens hun tok armene i kors.

"Dere skulle representere Benjamins familie under konferansen, men hvordan skal dere gjøre det når dere ikke engang er til stede?"

"Men mamma -"

"Nei, Caroline," brøt Anita sterkt inn, før Caroline rakk å si noe. "Ikke noe men. Jeg forventer at dere gjør opp for ham ved å gi han en unnskyldning."

Hun skulte raskt på oss og ristet på hodet, mens hun mumlet lavt.

"Det er i alle fall det minste dere kunne gjort."

Jeg kastet et glans på Caroline som satt og tygde på leppene hennes med blikket ned. Selv om øynene mine fulgte intenst med på leppene, så var det flere tanker i hodet mitt som lurte på om det gikk bra med henne.

Tross alt så var det hele min feil.

Hadde ikke jeg løpt ut som den sutreunge tidligere så ville verken hun eller jeg vært i den situasjonen vi var i nå. Jeg visste ikke det at tilværelsen min under Benjamins konferanse i går var så viktig. Jeg var jo egentlig ikke familien til Benjamin, med tanke på at vi ikke hadde noe blodrelasjon til hverandre, ikke noe av samme kjøtt og blod.

Men samtidig så var jeg jo også det på en annen side. De var mine vertsforeldre. Jeg var deres vertsbarn og Caroline min vertssøster. Hvis jeg bare fjernet ordet verts hvert av de tre ordene ville det jo bli en form for familie. Så jeg var en del av familien Collett, samtidig som at jeg ikke var det.

Rart, men sant nok.

Anita gikk ut av kjøkkenet og lukket døren etter seg.Caroline reiste seg umiddelbart og glattet ut på kjolen, mens hun unngikk å se på meg.

Faen ta om hun var sur på meg. Det ville bare ødelegge noe som virka som en jævlig bra dag.

"Vi bør nok gå og si unnskyld," mumlet jeg og reiste meg opp, jeg også. Hun nikket og fulgte etter meg mens jeg lukket opp døren og gikk opp trappene, med Caroline hakk i hæl.

Da vi ankom Benjamin og Anitas soverom banket jeg forsiktig på.

"Kom inn."

Vi begge gikk forsiktig inn og jeg la merke til at dette var første gangen jeg faktisk var inne hos Anita og Benjamins soverom. Det var lyst og enkelt med få, men moderne møbler. Det var den type møbler som så ut som om det bare var en metallplate, men kostet egentlig en formue.

Igjen - jeg skjønte meg ikke på kunst.

"Vi ville beklage for at vi ikke var til stede under konferansen din i går," sa Caroline og ga faren et stødig blikk. Benjamin så opp på oss med armene på hofta. Han hadde brettet opp ermene på skjorta, og de øverste knappene var kneppet opp. Han så sliten ut. Veldig sliten ut. "Hensikten var ikke for å unngå det."

Han nikket og lot blikket flyte over til meg.

Jeg svelget da jeg møtte øynene hans og kunne ikke noe for å la meg skremme over likheten av hans og Carolines øyne. Fargen var helt lik. Skremmende lik.

Jeg kremtet.

"Jeg unnskylder jeg også, sir. Det var ikke meningen."

Et lite smil falt om Benjamins munn mens han humret lavt.

"Bare Benjamin, ikke sir."

Jeg nikket. Etter et par sekunders stillhet snudde jeg meg rundt for å kunne åpne døren og gå, i det Benjamin stoppet oss.

Norges UtvekslingsstudentWhere stories live. Discover now