Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 22; "Litt sånn space"

Jeg så opp i taket og tenkte høyt for meg selv.

Nå var det mye som nærmet seg med stormskritt.

Fotballkampen mot Nordstrandgutta var ikke langt unna nå, og innleveringsfristen for samfunnsfag prosjektet frøken. Carlsson var før kampen. Sjefen hadde rævkjørt oss hver eneste trening. For hver gang vi dukket opp begynte vi alltid med push- og sit-ups, men tallet ble alltid høyere for hver gang. Tok vi seksti sist gang, var det kanskje sekstifem neste gang. Nå var vi oppe på sytti. Noen av gutta hadde gitt opp på å klare et så høyt tall, men jeg ga meg ikke.

Jeg lente meg tilbake og strakk på hendene.

Blake. Hovedpersonen hadde hetet Blake. Han var et par år eldre enn meg og jobbet som servitør i en kafé. En dag hadde en jente stormet inn i kaféen med tusenvis av handleposer, ettersom det høljet ned med regn ute. Blake hadde hjulpet henne inn og de hadde forelsket seg.

Jeg stirret på skjermen og så hvordan alle ordene bare var der. Samtidig så føltes det ikke ut som om det var noe der.

Jeg slo med en neve ned på tastaturet og bannet.

"Det her går ikke," mumlet jeg for meg selv, mens jeg brukte helen av hånda til å gni pannen min. Historien min hadde vært den typiske klisje fortellingen om to par som forelsket seg. Frøken. Carlsson hadde sikkert lest tusenvis om dem allerede.

Jeg markerte hele teksten og fjernet alt utenom den første setningen.

Jeg lurte på hvordan kjærlighet for meg ville være.

Frøken. Carlsson ville at jeg skulle skrive i førsteperson, altså som meg bak det hele. Jeg hadde begynt med å skrive i tredjeperson før hun endret det. Det hadde føltes mer sårbart å skrive i førsteperson. Følelsene og tankene var mer eksponert for leserne. Selv om jeg visste at det ikke handlet om meg, så føltes det fortsatt ut som om alle kom til å se min historie som om det var meg.

Jeg hadde mistet telling på hvor mange ganger jeg hadde sittet slik. Helt blank i ansiktet. Tom i hodet. Tom for idéer. I utgangspunktet så begynte jeg aldri med en bombe idé heller.

Det var bare et rot.

Skjermen fikk plutselig et lite pop-up vindu hvor det sto "Mamma ringer". Jeg så lenge på den og funderte over om jeg burde ta opp. Enten kunne jeg jobbe videre med innleveringen og gjøre meg ferdig eller så kunne jeg ta opp og snakke med moren min. Jeg trengte ikke et sekund mer for å finne ut av svaret.

Ansiktet av moren min ga meg en følelse av savn. Det gikk ikke en dag uten at jeg tenkte på foreldrene mine i England. Jeg visste at det også var tøft for dem å sende sitt eneste barn bort til et helt fremmed land.

"Hei, mams."

Dekningen så ikke ut til å være på topp for ansiktet hennes ble små skrullete som om bevegelsene gikk for sakte i forhold hvordan hun egentlig bevegde seg.

"Brandy, vennen. Hvordan går det?"

Jeg lente meg tilbake.

"Alt bra her, mama. Alt bra. Hva med deg og pappa?"

Det tok et par sekunder før hun svarte, enda et tegn på at dekningen ikke var på sitt beste.

"Bare bra, Brandy. Vi savner deg veldig."

Jeg smilte mot moren min.

"Jeg savner dere jeg også, mams."

En lang pause fløt mellom oss enten på grunn av den dårlige dekningen eller bare fordi vi begge ikke trengte å si noe for å være komfortabel i stillheten til hverandre.