Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 5; "Tygg, pust, svelg"

Caroline hadde bare stormet ut.

Hun hadde ikke sagt eller gjort noe mer, men bare trampet med bestemte og raske skritt mot utgangsdøren, låst opp og slengt den igjen etter seg.

Som betydde - det her ville bli mye vanskeligere enn det jeg forestilte meg.

Jeg snudde meg tilbake mot Benjamin, klar for at han skulle begynne å spørre meg om hva faen var det for noe - for det var ikke bare, bare at man så sin egen datter storme ut av huset etter å ha bare sett en gutt. Fy, faen han gubben kom til å grille dritten ut av meg.

Jeg kremtet og klødde meg i bakhodet.

"Herr. Collett, jeg -"

"Brandon," sa han og løftet opp hånda. "Jeg må bare beklage ved Carolines vegne. Hun er ikke så glad til at fruen og jeg holder hemmeligheter for henne. Men hun vil la isen tine med tiden, du må bare vente."

Jeg sto og stirret på Benjamin. Hva. Søren. Skjedde. Nå? Hadde nettopp han unnskyldt seg for meg? Jeg kikket ned på meg selv. En ting hadde gått riktig i dag.

"Det går fint."

Benjamin nikket og la på et smil.

"Vell," sa han og klappet hendene sammen. "Fruen kan vise deg frem til rommet ditt og huset, så henter jeg bagasjene dine. Greit?"

Jeg nikket.

"Anita?"

Benjamin og jeg snudde oss opp mot trappen i det vi hørte fotskritt, og jeg kunne ikke noe for å bli innmari overrasket av synet. Foran meg kom det en slående vakker kvinne ved slutten av førti-årene eller starten av femti-årene, men ansiktet hennes så mye, mye yngre ut. Hun så faen meg ut som Angelina Jolie!

Jeg skjønte hvor Caroline fikk utseende hennes fra.

Hun hadde tynt, mørkebrunt hår, vellstelt og plettfritt, med spiss nese og jævla fyldig munn.

Jeg stoppet brått opp. Når begynte jeg å sjekke ut eldre kvinner, som var gift?

Jeg ville bokse til meg selv. Dritbra, Brandon. Dritbra.

"Brandon," sa plutselig Benjamin og jeg var redd for at han hadde lagt merke til hvordan jeg hadde glant på kona hans. Heldigvis så han mykt på meg, et tegn på at han ikke hadde lagt merke til det. "Dette er fruen i huset. Min kone og Carolines mor. Hils på Anita."

Jeg rakte frem hånda mi og prøvde å rette meg ordentlig opp i det Anita kom mot meg, med et varmt smil om munnen. Hun åpnet plutselig armene og trakk meg inn i en klem, før jeg visste ordet ut av det.

Jeg innhalerte duften av henne og det luktet... Caroline.

En lukt jeg ikke ante hva var for noe.

"Fru. Collett, det er -"

"Anita," sa hun og trakk seg unna, fortsatt med det varme smilet om henne. "Bare Anita."

Jeg trakk på skuldrene og følte meg flau. For en gang skyld funket ikke manerene mine. Hvem skulle trodd at den tid skulle komme?

"Så Brandon, fortell litt om deg selv, mens vi går opp til rommet ditt."

Fortelle om meg selv? Det var akkuratt det spørsmålet jeg ville unngå. Av alt og alle, klarte jeg ikke å svare på slikt. Jeg takla det bare ikke. Jeg vet det kanskje var et av de mest enkleste spørsmålene som fantes på jord - men, det var det som var problemet. For det første, det var for mye å si, til at jeg kunne begynne et sted. For det andre, jeg ville ikke si så mye om meg selv. Blanke ark var slik jeg ville begynne. Uten fortid, uten noe.