Kapittel 25; "Råtass"

1.9K 119 56
                                    

Jeg blunket og ristet på hodet.

Måtte. Holde. Meg. Våken.

Jeg klikket meg videre gjennom nettsiden mens jeg fortsatte å skumlese det som sto der. Jeg kikket raskt på bilder og linker som handlet om det samme jeg hadde lest om. Jeg følte trettheten ta overtaket og kjente etter hvor deilig det ville være å bare legge seg ned og -

Nei.

Jeg rettet meg og slo meg passe hardt på kinnet.

"Skjerp deg, Brandon," mumlet jeg til meg selv. Jeg kastet et kjapt blikk mot klokka.

04.17.

Jeg hadde fotballtrening om fire timer og klasser om fem og en halv time. Jeg ville nok angre som faen over det jeg hadde valgt å gjøre nå, men jeg ville ikke ha nok tid for å gjøre det senere. Jeg måtte bli ferdig nå før jeg dro.

Så jeg tvang meg selv til å fortsette. Klikke meg rundt om hvordan jeg skulle få dette til. For det var det jeg trengte. Informasjonen til hvordan det i det hele tatt skulle funke. Det måtte funke.

Det jeg visste var at det ville bli mye styr. Ikke for meg, men mest for min mor. Det ville være papirer, papirer og atter med papirer. Besøk til kontorer, hente papirer og stikke innom alle andre steder som man måtte stikke innom. Litt av et styr, det ville det bli. Men hvis jeg fikset det slik at det var klart så trengte ikke moren min å bekymre seg så altfor mye om det. Jeg måtte bare lese mer om det, notere det ned, lese enda mer og -

Dunk!

En smerte spredde seg i pannen min i det jeg satte meg opp og gned fingrene forsiktig der det gjorde vondt. Det tok et par tre-fire sekunder for meg å forstå at jeg hadde sovnet og fått hodet mitt til å nødlande på tastaturet.

Det gjorde meg i alle fall litt mer våken. Jeg pustet tungt ut og reiste meg. Jeg måtte gjøre noe slik at jeg holdt meg våken. Kunne ikke bare sitte her og risikere det å sovne på nytt.

Av en eller annen grunn handlet kroppen min uten at hjernen min i det hele tatt registrerte noe. Det var som om kroppen min hadde vært innstilt til å gjøre dette her hver gang jeg var for ustabil til å tenke. Jeg dro på meg en litt tykkere hettegenser og byttet ut fotballshortsen med en treningsbukse.

Forsiktig åpnet jeg døren og listet meg stille ut, mens jeg passet på å ikke vekke noen i huset. Trappene knirker utrolig mye enn det den vanligvis gjorde og det virket som om hvert skritt lagde mer lyd enn vanlig, nå som alt var mer stille i huset.

Jeg knøt lissene stramt på joggeskoene og hoppet opp og ned et par ganger før jeg pustet inn.

Joggetur halv fem midt på natta var ikke så gærent. Kanskje litt, men ikke så veldig.

*

"Har du ikke sovet i det hele tatt, Brandy?"

Moren min sin stemme var fult av bekymring, det var det ikke noe tvil om. Etter å ha forklart for henne nøye og tydelig i mer enn fem minutter over hvordan planen var, var det det første hun sa.

"Mamma, det går fint. Jeg slutter tidlig i dag så jeg kan nok få meg litt søvn etter det," forsikret jeg om. "Det viktigste er bare det at du forsto det så alt går som planlagt. Du får vell gjort alt det i dag?"

Moren min sukket stille i den andre enden. Det var i alle fall ikke et nei.

"Jeg mailer deg all informasjon du trenger. Det ser kanskje mye ut, men det er ikke så mye. Det her fikser du."

"Åh, Brandy. Er du sikker det vil fungere?"

"Ja, mamma. Bare prøv, for min skyld."

Det ble stille et par sekunder før hun sukket igjen, men denne gangen mer som et okei-alt-for-deg-sukk.

Norges UtvekslingsstudentWhere stories live. Discover now