Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 35; "BFF4EVER"

Hva søren skjedde nå?

Det var som om alt hadde gått i sakte film.

Slaget fra Zack hadde kommet så uforventet, så brått at jeg ikke hadde klart å dukke unna det.

Så klart hadde jeg ikke forventet det.

Det var snakk om Zack her. Min beste venn.

Hånden min fløy opp til kinnet mitt og jeg kjente etter til om det var noe skade der. Det var ikke noe tegn til noe vått eller flytende som rant, så heldigvis var det ikke noe blod. Det føltes derimot vondt ut og jeg var nesten hundre prosent sikker på at en sabla fin blåmerke ville dukke opp imorgen.

Den følelsen kunne bli beskrevet med som om man kræsjet til en stang.

Med vilje.

Selv om det føltes som om jeg hadde blitt slått for ti minutter siden, hadde det egentlig bare gått et sekund. Hodet mitt kikket opp og jeg la merke til at Zack kom mot meg igjen. Ansiktsuttrykket hans så fortsatt dårlig ut. Jeg rygget sakte vekk og prøvde å samle meg.

Hva faen hadde nettopp skjedd?

"Hva faen tenkte du på, Brandon?" Ropte han og kom nærmere. Jeg rygget fortere vekk og prøvde å tenke.

Hva jeg tenkte på? Jeg forsto ikke engang hva han mente. Hva hadde jeg gjort?

Plutselig sto han foran meg igjen og jeg kunne tydelig se at neseborene hans dirret. Det var lenge siden jeg hadde sett Zack så forbannet. Rettere sagt, jeg hadde aldri sett han sur før. Hvert fall ikke i en slik tilstand som han var i nå. Han var jo helt ute av seg.

Begge hendene hans fløy opp og for et lite sekund skulle man tro at han skulle slå meg med begge hendene, men som om han ombestemte seg i siste sekund dyttet han meg heller med all kraft han hadde. Jeg snublet bakover og var så nære fra å falle ned på rumpa. Istedenfor fikk jeg tid til å stable meg opp og se meg rundt.

Alle så på.

Det var nok ikke hele skolen, men det føltes ut som det. Alles øyne lå på oss. Det var som om de hadde forventet det hele tiden. Hadde det bare vært jeg som ikke hadde helt fått med meg alt?

Etter å ha søkt gjennom folkemengden la jeg merke til at det ikke var noen som trådde inn. Syntes de at jeg fortjente det? Enda hadde jeg ikke helt forstått hva jeg hadde gjort. Til slutt landet blikket mitt på Zack. Han så... Såret ut.

"Hva er det som skjer, Zack?"

Han pustet så tungt at man kunne se hele kroppen hans heve seg, forså synke sammen igjen. Tanker snurret rundt i hodet mitt, mens jeg prøvde å finne ut hva jeg hadde gjort galt. Jeg hadde jo ikke engang vært her.

Zack ristet på hodet og snøftet høyt.

"Kødder du med meg, Brandon?"

Jeg så usikkert på ham.

"Hæ?"

Han så opp og denne gangen la jeg merke til hvor såret han egentlig så ut. Blikket hans var helt tomt og uleselig, men det var øynene som avslørte alt. Det var triste som om han virkelig var blitt såret over noe. Hadde ikke situasjonen vært så forvirrende ville jeg ikke nølt med å trøste ham. Jeg hadde aldri sett Zack være så nede før. Det var alltid glisende og morsomme Zack. Det var som om han var helt ny person - deprimert og tungsindig.

"Ikke få meg til å se dum ut," snerret han. "Jeg vet hva du skjuler for meg."

Øyebryna mine trakk seg sammen da jeg hørte hva han sa.