Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 21; "Bro Code"

Fingrene mine trommet i takt med sangen og jeg nynnet smått med sangen som spilte på radio. Det var en eller annen norsk sang med to kids som tydeligvis het Marcus og... Et eller annet navn som også begynte på 'M', men som jeg ikke husket. Det var hvert fall ikke et enkelt navn å uttale.

Regnet høljet ned på frontruten og gjorde det vanskelig for meg å se ut mot veien. I England hadde jeg vært vant med regnet hver dag, men med en bil som Sophie gikk reisen glattere enn glattest. Jeg sukket og kjente hvor tungt savnet etter bilen min var. Bilen til Benjamin var mye større enn Sophie både i bredde og størrelse. Det var mye mer rom og plass, men det var fortsatt ikke Sophie. Ingen kunne erstatte Sophie.

Sjåfør setet var også på venstre side av bilen, mens i England var den på høyre side. Jeg hadde derfor måttet utføre et par tester og kontrollsjekk for å kunne få lisens til å kjøre i Norge. Helt siden jeg hadde fått førekort hadde jeg vært vant med å kjøre på høyre side og plutselig var det på venstre. Men jeg hadde vent meg til det. Det hadde ikke vært så ille.

Jeg kastet et glans mot klokken. Ti over halv syv.

Om tjue minutter måtte jeg være ferdig skiftet ute på plenen klar for en times morgenøkt med sjefen. Det hadde vært en stund siden laget hadde hatt morgenøkt, men etter å ha hørt at Nordstrangutta skulle spille mot oss.

Da ble det mye entusiasme i ekstra trening.

Sangen endte raskt og den neste sangen var av One Direction gruppa. Jeg smilte smått for meg selv da et minne fra England hvor Caroline danset rundt i kjøkkenet, traff meg.

Caroline.

Gårsdagens med Caroline hadde vært perfekt. Mer enn perfekt, det hadde vært så ubeskrivelig at jeg kunne gjort hva som helst for å leve i akkurat det øyeblikket. Caroline hadde vært så redd på starten. Hun hadde til og med satt seg ned på bakken, så bestemt var hun. Men jeg visste at det ville ta tid å overtale jenta, både hun og jeg var sta av natur så jeg visste hvordan det fungerte. Da jeg endelig hadde klart å få henne med på det visste jeg at jeg ville få dårlig tid med å få henne ut, i tilfelle hun skulle ombestemme seg igjen så jeg hadde tidligere sagt til Gerard at vi bare måtte kjøre på med en gang.

Synet av en panikkslagen Caroline hadde sugd ut all frykt fra meg. Jeg måtte innrømme det, jeg hadde vært like pissredd selv. For Caroline så hadde jeg derimot holdt motet oppe. Det holdt med at en av oss var ute av kontroll, men hvis begge var det så ville det blitt litt problematisk. Tanken på at hun hadde brukt alle sine krefter på å klamre seg til meg gledet meg mer enn mest. Hun trengte meg. Det hadde vært tydelig. Hun ville ikke gi slipp, uansett hva.

Det som derimot overrasket meg var da jeg så tårene i ansiktet hennes. Først trodde jeg at hun gråt fordi hun var redd, men en tanke slo meg over at hun faktisk bekymret seg over meg i det jeg forsvant fra synet hennes. Kanskje... Kanskje hun brydde hun seg om meg?

Jeg smilte som en idiot. Synet av henne le oppe i lufta mens hun nøt utsikten hadde gjort meg så tilfredsstilt. Hun hadde vinket som en gal bort til meg samtidig som at gledestårer rant ned ansiktet. Det hadde vært så vakkert.

Hun hadde vært så vakker.

Jeg strakk på skuldrene mine og kjente at smerten i ryggen fortsatt var der. Heldigvis hadde hun glemt at jeg fortsatt hadde sår fra min lille tur opp til rommet hennes. Det hadde vært like vondt som et helvete da jeg kjente tyngden av å hoppe og jeg ville skrike ut i smerte, men jeg visste at hvis Caroline så meg i smerte oppe i lufta ville hun fått mer enn nok med panikk. Så jeg tørket vekk smerten med et glis for hver gang det gjorde vondt.

Synet av OIS skolen ble tydeligere og tydeligere og jeg fant raskt parkeringsplass for bilen. Det var det som var digg med å komme tidlig til skolen. De beste parkeringsplassene var alltid ledige. Jeg hentet treningsbagen min og låste bilen, før jeg jogget videre mot garderoben. Jeg hadde ti minutter på å skifte, men det fiksa jeg lett.