Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 1; "Skru tilbake tiden"

Ta deg sammen, Brandon.

Jeg knep øynene hardt sammen som om jeg trodde at det skulle gjøre ting bedre. Visst faen, hadde jeg feil. Livet var ikke en drøm. Det var det aldri, og det kom aldri til å bli det.

Hvorfor skulle det alltid være så faen meg hardt å velge?

Øynene mine sperret seg opp i det jeg la merke til at de begge fortsatt var der. Skuffelsen traff meg hardt i brystet da jeg la merke til at den ene ikke hadde forsvunnet. Det var fortsatt to av dem. Som betydde at jeg fortsatt hadde valget.

Velge.

Det føltes ikke rettferdig. Men som sagt - livet var urettferdig.

"Brandy da."

Jeg kviknet opp og la merke til at moren min sto ved inngangen til rommet mitt. Hun lente seg mot dørkarmen og hodet var lagt på skakke, som om det var tredje gang hun hadde kommet inn for å sjekke ann på meg. Hun hadde på pysjbukse og tøfler, og ikke de nystrøkne blyantskjørtene (som hun kalte det) eller høyhælene. Håret hennes var langt og rett, noe som forundret meg, siden hun egentlig hadde kortklipt hår. Tiden med langt hår var hennes yngre tider.

Så slo det meg. Moren min var blitt yngre. Rynkene i ansiktet hennes var borte, posene under øynene var ikke synlige og bildet foran meg viste det. Moren min var ikke femtisyv lenger. Jeg hev øyebrynet mitt, i det noe annet fanget oppmerksomheten min.

Hva søren?

De mørkeblå veggene mine var ikke mørkeblå lenger. De så ut til  å være... Lyseblå.

Jeg sperret opp øynene og tok et skritt bakover.

Lyseblå.

Jeg slapp armene ned langs kroppen og så nærmere mot det. Det var ikke kødd engang. Det var søren meg malt lyseblå. Lyseblå som himmelen. Den fargen var ikke helt streit as og det ga ingen jævla mening.

Plutselig var det som om noen dunket inn et gammelt minne i hodet på meg og hukommelsen min slo til. Det der var ikke et eller annet fantasirom som hadde poppet frem, helt ut av ingenting. Det der hadde vært rommet mitt da jeg hadde vært...

Fem år gammel.

Men jeg var jo ikke fem, så hvorfor søren var det slikt?

Jeg pustet tungt ut og ristet på hodet, som om det skulle hjelpe. Øynene mine fløt opp til moren min igjen og jeg ventet å  møte blikket hennes, i det jeg la merke til at hun ikke så på meg. Hun så på noe under meg.

Jeg kikket ned og la plutselig merke til -

Meg selv.

En fem år gammel Brandon med bolleklipp og to løse fortenner. Jeg kviknet opp og la merke til hvor tynn og spinkel jeg faktisk hadde vært. Takk Gud, for at jeg hadde funnet treningssenteret i tidligere tenårene. Gudene hadde visst hva som hadde skjedd hvis ikke jeg hadde oppdaget det tidlig nok.

Den fem år gamle Brandon holdt to forskjellige leketøy, og jeg kunne ikke noe for å glise over de minnene jeg hadde hatt med dem. Baktanken på hvor de var nå slo meg og jeg tok et skritt nærmere for å kunne se enda nøyere på dem.

Det var to forskjellige leketøy - helt abstrakt fra hverandre. Den ene som jeg hadde hatt lengst var stor og forestilte en form for Supermann. Han hadde vært helten min, etter faren min, så lenge jeg kunne huske.

Den andre var en litt mindre leke, men fortsatt hadde jeg elsket den fra første stund jeg hadde pakket den opp under juletreet, siste juleaften. Det hadde vært en grønn, ninja, skillpadde. Det hadde vært toppen av kaka. En skillpadde som var ninja. Helt konge.