Norges Utvekslingsstudent

Prolog

Har du noen gang følt deg forlatt?

Hatt den følelsen hvor man bare visste at man var helt alene, selv om det strømmet tusenvis av mennesker rundt deg til hver og en tid. Følt deg fanget i mørke.

Borte.

For du er ingenting lenger.

Betyr ingenting lenger.

For noen.

Jeg lukket øynene en ørliten stund og så for meg den hvite blomsten med den himmelske duften.

Vanilje.

*

Jeg så på døren foran meg i noe som virket som sekunder, men egentlig hadde det gått flere minutter. Kanskje et kvarter til òg med.

Hodet mitt tenkte ikke klart.

Skjønte ikke helt.

Var ikke klar for å fatte det enda.

Denne personen som sto utenfor sin egen dør følte seg fremmed. Denne personen var blitt en helt annen person enn sist gang. Denne personen var plutselig noen andre enn den hun selv kjente til - det var det som var problemet.

Pust, Caroline - pust.

Dette måtte jo skje en eller annen gang, måtte det ikke?

Men det skulle ikke skje på denne måten. Det skulle ikke være jeg som var syndebukken midt oppi alt sammen. Jeg skulle komme tilbake fornøyd og glad over alle og alt som hadde skjedd. Den nye starten min. De nye menneskene jeg møtte på. Det nye som skulle forandre meg.

Hvem skulle visst hvordan én person kunne forandre livet ditt på en så drastisk måte?

Jeg lukket øynene og kjente at alle minnene bare strømmet på som en bølge som slo inn i en vegg. Det gjorde vondt. Det føltes godt.

Men så var det en ting som slo meg - det føltes ingenting lenger.

Tomt.

Det var det, det var. Et tomrom. Men av hva?

Hva var det som i det hele tatt fylte det før som fikk det til å føle så fullverdig?

Det var de typiske spørsmålene jeg ikke trengte et millisekund på å finne svare på. Jeg visste det. Hjernen min forsto det. Kroppen min reagerte på det. Hele meg skjønte det. Fortsatt, så var det en del av meg som ikke ville innse det.

Jeg ville le og gråte samtidig. Smile og hyle. Huske og glemme.

Det var det som var problemet med meg. Jeg klarte ikke å bestemme meg for hva eller hvorfor, noe som også var et av de tusener av grunnene til hvorfor jeg sto her, i akkurat dette øyeblikket.

Jeg klarte ikke engang å bestemme meg for hvem jeg var, og det mest idiotiske av de alle var at jeg fortsatt ikke visste det.

En ting som jeg var sikker på for under en uke siden var at det var en bestemt person jeg trengte for å være den fullverdige meg, men i det siste hadde jeg tvilt.

Tvilt på om jeg bare prøvde å tvinge meg til det eller om det bare var en drøm som var langt, langt unna, men som virket så særdeles nære meg for det. Jeg var tvileren, samtidig som jeg var drømmeren. Jeg var den håpefulle, samtidig som jeg var den pesimistiske. Jeg var elskeren, samtidig som jeg var hateren.

Hånden min løftet seg forsiktig opp før den la seg bestemt og trygt på håndtaket.

Det var nå eller aldri. Jeg hadde ingen utveier uansett. Men det var det som var tingen, når jeg først tok det første skrittet inn, måtte jeg være klar for å legge all fortid bak meg. Det ironiske ved det var at jeg gjorde eksakt det samme, da jeg tok det første skrittet ut fra det eksakt samme stedet.

Jeg måtte flykte fra mitt eget hode, fra mine egne tanker og følelser. Legge det fra meg. Kunne ikke se meg drømmende tilbake lenger, for det var ingenting å se tilbake på.

Tyngden på hånden min veide enda mer og jeg kjente hvordan håndtaket sakte, men sikkert gikk ned til det var klart for å ta neste steg.

Døren lagde den samme knirke lyden den alltid hadde lagd, og fra der allerede følte jeg den gamle meg. Det var den personen jeg for en gangs skyld visste hvem var. Jeg kunne være trygg på det.

Føttene mine løftet seg forsiktig opp før de tok det første skrittet inn. Det føltes ut som om det første skrittet til et spedbarn. Som om jeg var nyfødt. Gitt en, ny og siste sjanse.

Jeg hevet hodet og pustet tungt ut, og skjønte at øyeblikket hadde kommet.

Jeg måtte glemme.

Alt.

Alle.

Han.

Så slo det meg. Ville han fortsatt tenke på meg, selv om han var glemt hos meg?

Og plutselig kunne jeg ikke unngå å bare la navnet hans flyte opp i hodet mitt én aller siste gang før alt ble glemt.

Brandon.