Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 10; "Ubesluttsomme Caroline"

Brandon hadde kommet inn i fotballaget.

Vell, ikke det at jeg ikke trodde han kom til å klare det, men det var fortsatt et snev av håp om at han kanskje, kanskje ville feile på noe for en gangs skyld.

Så klart tok jeg feil.

Vi snakket om Brandon her. Brandon Gonzales Wolverhampton.

Selv navnet hans virket helt sinnsykt perfekt.

Alt med han var helt per -

Dritt.

Alt med han var dritt, dritt og atter med dritt.

Jeg hatet ham. Hatet. I det jeg faktisk var klar for å begynne alt på nytt uten noe mer guttedrama eller trekantdrama i den grunn, kom han tilbake. Helt ut av det sykeste blå - som om Gud visste at nå var tiden inne for å ødelegge livet mitt enda mer - så da sendte han Brandon hit. Det var så innmari ironisk alt sammen.

Først var det jeg som måtte slite livet ut av meg for å prøve å beholde han, og i det jeg ga opp, ville plutselig han gjøre det samme.

Men uh no.

Det er for sent. Altfor sent. Han skulle ha valgt meg da han hadde sjansen. Synd for han at han mista den. Alt for den freakins, idiotiske, bimbo, åh-så-perfekte Vendela. De fortjente hverandre. Helt klart. Hun var idiotisk og han var en tufs. En taper. En dust. En idiot. En -

helvettes kjekk drittsekk som jeg ikke klarte å få ut av hodet mitt.

Men jeg måtte få han bort. For det var det jeg ville, ikke sant? Glemme ham. Det skulle ikke engang være minner av ham.

Selvsagt var det så jævlig mulig når jeg så han hver eneste bidige dag, komme ned trappene med morgen hår (som sto til alle kanter, men på en Brandonete og perfekt måte) og joggebukse som hang lavt ned. Farlig lavt nede. Gode Gud, måtte noen dra opp den buksa før jeg kom til å ende opp med å gjøre det selv.

Jeg hatet ham.

Hvorfor, hvorfor, hvorfor?

Det eneste jeg hadde klart å si da jeg så han var bare; "åh, faen". Som om det skulle hjelpe såpass mye. Han forsto sikkert ingenting. Han forsto aldri. Det var akkurat det som var problemet. Brandon forsto ikke meg like mye som jeg ikke klarte å forstå meg på ham. Vi var så store kontraster fra hverandre. Hvorfor prøvde jeg i det hele tatt å være med han når jeg visste så alt for godt at det ikke kom til å ende opp bra?

Fordi du er den største og dummeste idioten på planeten, Caroline. Hva ellers?

Jeg nikket og lente meg tilbake i senga, mens jeg satte fra meg boken ved siden av. Kunne virkelig ikke vært mer enig.

Brandon var en idiot.

Men jeg var enda mer idiot som trodde at han og jeg faktisk hadde noe.

Vell, nå så det jo tross alt ut som om han begynte å lete etter dette noe som aldri fantes. Jeg sukket og lukket øynene. Stakkars ham når han ville finne ut at det aldri var noe ekte mellom oss.

Det var jo aldri det. Aldri noe ekte følelser eller kjærlighet eller noe...

Ikke sant?

Jeg gryntet og tok hendene foran ansiktet mitt.

Jeg hatet ham.

Hvor mange ganger måtte jeg gjenta det for å kunne klare å overbevise meg selv om at jeg faktisk gjorde det?