Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 12; "Den store samtalen om Ost"

En ny sjanse.

Plutselig virket alt mye bedre på et eller annet vis.

Jeg smilte skeivt og strakk på nakken, ved å rulle hodet sakte rundt. Det føltes tilfredsstillende. Den rolige atmosfæren rundt meg. Den jevne pusten min. Alt virket bedre.

Jeg hadde en ny dag.

"Og ny sjanse," mumlet jeg og kunne ikke noe for å glise enda bredere.

Livet smilte. Livet smilte som faen. En eller annen fremmed kunne kommet bort og servert meg ti Big Mac's, og livet kunne ikke blitt bedre enn slikt den var nå. Det var umulig å forklare med ord, men det var bare bedre. Man hadde bare de morningene hvor man sto opp på riktig side av sengen. Sola skinte ekstra mye. Lufta rundt deg virka renere. Hodet ditt tenkte på en mer klarere måte. Kroppen var mer avslappet. Bekymringene fra gårsdagens var borte vekk.

Den dagen var i dag. Hvertfall for meg.

Jeg rygget unna vinduet, med en utsikt som delte byen og havet.

Jeg hadde ikke forstått hva Caroline hadde ment i går. Hun hadde sagt at byen var patetisk. Hvordan kunne hun si at noe slikt som det var patetisk?

Kontrastene mellom byen og havet var så stort. På den ene siden var det mye lys, høye bygninger som regjerte og det var alltid noe som på rørte på seg. Rett ved siden av var det bare stillhet og ro. Slike kontraster fant man sjeldent. Og når man først fant det, var det hardt å rive blikket vekk fra det.

Av en eller annen grunn minnet havet meg på Caroline. Stillhet og ro. Det var det jeg assosierte med henne.

Jeg rista på hodet og sukka.

Når ble jeg så jævlig poetisk? Jeg gikk fra å være fotballgutten, til å fortsatt være fotballgutten, men med dype tanker i bakhodet. Hvis jeg hadde sett og stirra på et hav noen måneder tidligere ville ikke Caroline sitt ansikt dukke opp i hodet mitt. Kanskje ville et minne poppe opp i hodet mitt fra da jeg lærte meg å svømme eller begynte å grine for første gang, på grunn av all saltvannet som havna i øynene mine. Det hadde vært piss. Men nå - nå som jeg bare så ut mot havet, var det ikke en annen tanke enn Caroline. Hvordan de små bølgene, var som håret hennes. Alltid i bevegelse. Hvis det ble mye vind ble det store bølger som flagret rundt, men var det smått med vind, var det bare små, små bølger som vaiet inn mot kaia. Men mest av alt var det fargen på havet. De var blå. Det skjønte man mer enn godt. Så kom sola og solstrålene - og plutselig var det få deler av havet som fikk en antydning til grønt.

Akkurat som Caroline.

Ørenene mine lyttet til fuglene som alltid kom innom hagen til Collett familien, halv åtte om morningen. Først var det bare en lang taushet blant fuglene, før det ble fult kvitring over alt. Så kjørte det alltid en bil i full fart, som om den ville ha politiet etter seg. Senere ville det gå to små førskolebarn forbi huset, begge to like fulle av liv som fuglene var, men istedenfor kvitring ville det heller være latter og lav fliring.

Uten videre, la jeg vekk poetiske Brandon på hylla, mens jeg rettet meg opp og pusta dypt inn.

Denne gangen føltes det annerledes.

Jeg skulle ned til kjøkkenet og spise frokost. Det var ikke det at jeg ikke hadde gjort det før, men nå virka det bare så mye mer annerledes.

Fordi jeg hadde fått en ny sjanse.

Jeg nikka og begynte å gå mot døren. Kanskje det. Kanskje det var derfor.

Mens jeg jogget ned trappene, stoppet jeg brått opp.

Hvordan så jeg ut?

Ikke et sekund senere passerte, før jeg himla med øynene. Nå måtte jeg faen meg ta meg sammen. Det her var ikke helt streit. Faen meg ikke om jeg skulle være den typen som stoppa midt oppi i trappen for å tenke på det. Jeg pusta tungt ut og skulle akkurat til å gå videre, i det jeg hørte en dør lukke seg bak meg.