Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 4; "Back 2 Reality"

4 måneder senere...

Ta deg for faen sammen, Brandon.

Jeg gnisset tennene sammen og så meg rundt. Rundt meg var det mennesker over alt. Mange mennesker. Jeg snudde meg rundt, i det jeg plutselig kræsjet til noen bak meg.

"Sorry."

Den eldre mannen mumlet et eller annet i det han fortsatte videre. Jeg kjente panikken slå meg og jeg forsto hvor fortapt jeg virkelig var. Det var ikke det at jeg aldri hadde reist alene før. Vell, greit, kanskje jeg ikke hadde reist så mye før. Jeg likte meg i England. Hvorfor skulle jeg gidde å dra fra å et sted jeg likte?

Fordi du ikke er en jævla feiging som skal bli værende i England til du blir en gammel gubbe og dør ensom.

Det ene øyebrynet mitt hevet seg og jeg nikket anerkjennende mot meg selv. Ikke verst.

"Trenger du hjelp?"

Jeg snudde meg for å finne en ung dame på min alder stå og smile mot meg. Hun hadde på seg en svart uniform og sorte høyhæler som tydet til at hun jobbet her. Smilet om munnen hennes fortalte til at hun var mer enn fornøyd for å kunne hjelpe meg.

"Jeg prøver å finne terminal nummer..." Vent, hvilket nummer var terminalen igjen? Jeg lukket øynene. Jævlig bra, Brandon. "Eller... Jeg prøver å finne utgangen."

Hun så overrasket på meg, men smilte enda mer, mens hun la en hånd på armen min.

"Utgangen?"

"Utgangen."

Det så ut som om hun moret seg. Da jeg trodde at smilet hennes ikke kunne bli enda bredere, var det som om munnen hennes kunne sprekke når som helst.

"Vell, jeg kan godt følge deg -"

"Er det en do i nærheten?"

Hun stoppet opp med å snakke og armen hennes forsvant fra armen min.

"Skulle du ikke til terminalen for utgang av reisende?"

Vell. Jo, det skulle jeg. Men ikke med henne.

"Slo meg nettopp at jeg må ta meg en tur innom doen først. Sovna gjennom hele flyturen så rakk ikke å gjøre... Mitt."

Denne gange la hun den ene hånda på skulderen mens den andre pekte mot en eller annen retning jeg ikke brydde meg om. Hun snudde seg mot meg og åpnet munnen, da jeg plutselig nikket og smilte høflig.

"Takk for hjelpen, jeg tror jeg klarer meg på egenhånd nå," sa jeg fort og understrekte hvordan jeg kom til å klare å komme meg dit, uten noen som skulle følge meg. Jeg ba raskt til Gud om at hun ville forstå det. Selvfølgelig skjønte hun ikke det. Så klart.

Hun smilte og hånden hennes fløt ned til skulderen min mens hun begynte å gå, som om hun skulle veivise meg dit. Jeg bannet inne i meg. Hva faen forsto hun ikke?

Caroline hadde aldri tatt på meg på den måten. Aldri hadde hun lagt hånda si på et eller annet sted i kroppen min som om hun prøvde for hardt på noe. Aldri. Hun trengte det heller ikke. Bare med blikket, var det som hun kontrollerte meg fullt ut.

"Hva er det som bringer deg opp hit til Norden, om jeg tør å spørre?"

Om du tør å spørre, du spurte jo nettopp. Jeg ville himle med øynene, men holdt blikket stødig for det. Moren min sitt ansikt føk opp i hodet mitt, mens hun ga meg et strengt blikk og minnet meg på å ha respekt for damene.

"Utvekslingsår," svarte jeg kort og prøvde å komme på noe som kunne få henne vekk av meg.

Hun kastet med det lange blonde håret og stakk hodet sitt litt for nærme mitt.