Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 33; "Det er i boks!"

Hvitt.

Det var det første jeg tenkte på. Hvite vegger. Hvitt gulv. Hvitt tak. Hvite utstyr og maskiner. Hvit sengetøy. Hvit seng. Hvitt alt.

Men mest av alt så var det moren min som lå i midten av hele rommet. Selvom dynen var trukket godt over halvparten av kroppen hennes så hun fortsatt så tynn ut. Moren min hadde en slank figur fra før av, men nå var hun altfor slankt til at jeg nesten gjenkjente henne. Kinnbena hennes var fremhevet mer enn nødvendig og hele ansiktet så ut som om det hadde sunket sammen. Over hele kroppen var det festet ulike form for kabler som igjen var festet til kroppen hennes. Inn til kroppen hennes.

Kreft er en sykdom om rammer helt tilfeldige mennesker.

Håret hennes var løst og lå spredd ut over den store puten hennes. Hodet hennes så altfor lite ut i forhold til puta. Kanskje var det bare putas størrelse. Eller kanskje så var jeg naiv. Øynene hennes var lukket og det eneste livstegnet jeg kunne anerkjenne var magen som gikk opp og ned.

Krefttilfeller øker med alderen.

Min mor som jeg nesten snakket med hver dag lå nå i en seng i et sykehus. På grunn av kreft.

Ondartet.

Jeg sto bom fast på gulvet mens jeg stirret på henne. Hele veien hadde jeg grublet og tenkt hvordan jeg skulle reagere og oppføre meg første gang jeg så henne. Den første tanken min var det at jeg ville omfavne henne. Løpe bort og kaste armene rundt henne. Fortelle henne at alt ville gå bra, slik som hun pleide å gjøre da jeg var liten.

Nå sto jeg som limt fast til gulvet. Hele kroppen min var stiv og pusten min tung. Jeg turte ikke å røre meg i frykt for at jeg kanskje ville gå glipp av noe viktig. Plutselig ville hun stoppe å puste eller plutselig ville maskinen gi fra seg en lyd slik at leger ville komme stormende inn. Ikke vet jeg, men fylt av frykt - det var jeg.

Omtrent halvparten overlever en slik sykdom.

Det virket også så altfor risikabelt å engang røre henne. Som om hun var en knuselig vase og jeg en hammer. For kjør. Altfor kjør. Jeg var nesten ikke i stand til å blunke engang. Så viktig var det for meg å få med meg at alt rundt meg var trygg. At alle rundt meg var trygge.

Jeg har alltid vist at det engang ville ta slutt for hver person. Alle kom til å dø. Det var en naturlig prosess av livet og ingenting varte for evig. Ingen var udødelige.

Svulsten startet i lungene og har spredd seg videre siden.

Men det at det var snakk om min egen mor. Da begynte jeg å tvile på spørsmålene om rett og galt blant døden. Man tenkte ikke særlig mye over død og pine før man selv var blitt berørt eller påvirket av det selv. Jeg visste ikke om jeg skulle telle meg selv som heldig eller uheldig for å ikke ha fått det, men jeg ville ikke nølt med om jeg fikk et valg mellom å gi en sykdom videre til min mor eller ta den imot selv. Jeg var klar over at min mor sikkert ville hate meg for å ha tatt et slik valg eller i det hele tatt vurdert det, men jeg var helt sikker på det. Dessverre lå ikke valget hos meg.

Vi jobber med at cellegiften for henne nå.

Faren min satt i den lille stolen som lå nærmest moren min. Med et utslitt blikk hvilte han hodet på den ene hånda, mens den andre hånda hvilte i hånden hennes. Han hadde mest sannsynlig tilbrakt hver eneste bidige dag her helt siden de hadde fått nyheten.

Historien om hvordan de traff hverandre slo meg. Båndet mellom min mor og far fikk meg til å tro på at kjærlighet ville vare gjennom tykt og tynt. Jeg visste hvor høyt de elsket hverandre.