Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 15; "Chelsea Brandon"

Liten (tidlig) surprise for alle dere herlige lesere! Er nemlig min bursdag i dag så selv om jeg får gaver, så er det også like greit å gi en gave selv. Klarte ikke å dy meg over å gi litt glede i dag <3

____________________________________________________________________________________

Brandon Gonzales Wolverhampton. 

Engelskmannen i Norge. Den engelske nordmannen. 

"Hva gjør du egentlig her, Brandon?" Hadde hun spurt meg flere ganger. Om og om, og om igjen. Som om hun ville presse det ut av meg. Følelsen av at jeg var under et avhør kom alltid like fort, men jeg klarte alltid å beherske meg selv.

"Hva jeg gjør her?" Hadde jeg alltid svart og latt som om jeg ikke tenkte så særlig stort over det. Innerst inne, så hadde hjernen min jobbet i hundre for å finne et godt svar.

Var det å lurt å spytte ut alt det jeg følte eller skulle jeg bare viske det bort?

"Hva tror du jeg gjør her?" Hadde jeg svart, og hun hadde endt opp med å stirre på meg i flere sekunder, forså riste på hodet og se vekk. Ikke det svaret hun ville ha, nei. Men jeg kunne ikke si det. Ikke nå med en gang. Da ville jeg ødelegge alt for meg selv. Hun ville komme tilbake til det å sette opp en barriere og jeg ville være tilbake til der jeg begynte aller første dag. 

Caroline og jeg. Vi hadde et litt ustabilt forhold om man kunne si det på den måten. Vi hang sammen bare når det passa oss. 

Eller. Rettelse - når det passa henne. For min del hadde jeg alltid tid. Hun kunne sende meg en melding når som helst og jeg ville alltid sette av tid. Fra min side var det ikke derimot like enkelt. Hun kunne sende en melding og spørre: orker du å bli med til lille cafèen for å kjøpe litt mat? Og jeg svarte alltid ja. Ville situasjonen vært omvendt hvor det ville vært jeg som sendte melding ville det alltid være en femti-femti sjanse på svarene. Enten ville hun vridd seg unna med unnskyldninger som: kan ikke. Har matteprøve imorgen. Eller; uka mi i dag. Orker ikke. Hvis hun i noen tilfeller sa ja, så var det ikke rett ut ja. Da ville det vært noe som: kanskje, jeg kan. Må se an til senere. Eller; kan prøve å få til det. Men må se an om jeg har andre planer først. 

Sånn var det bare. Men jeg kunne ikke klage. Det at hun i det hele tatt svarer er godt nok for meg. 

Det eneste jeg måtte fortsette med nå er bare fortsette på riktig rute. Ikke gå for fort, det var kanskje aller viktigst av alt.

Jeg sukket

Så jævlig frustrerende. 

* 

Skoledagene hadde begynt å bli verre og verre, og kjedeligere og kjedeligere. 

I starten var det meste tross alt nytt. Ny skole. Nye venner. Ny familie. Nye fag. Nytt språk. Nytt alt. 

Men etter et par måneder så falt ting litt mer i rutine. Zack og gutta hang jeg med hver dag, fotballen var på plass og Caroline... Vell, Caroline var Caroline. Jeg klagde ikke, men av en eller annen rar grunn virket hverdagen min tommere. Mindre å gjøre, mer å tenke på. 

Jeg savnet foreldrene mine mest av alt. Så savnet jeg fotballen. Ikke det at jeg ikke var fornøyd med fotballen her i Norge, men jeg hadde jobbet for noe i England og fått resultater. Her var jeg tilbake på en plen som virket helt fremmed for meg. Å sparke en ball her på skoleplenen var ikke like gøy som det å sparke den på Stamford Bridge. 

Men jeg måtte minne meg selv på at sånn var livet. Man måtte ta valg som ble etterfulgt av konsekvenser. Jeg måtte bare bite tenna sammen og komme meg gjennom det på den beste måten.