Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 9; "En av gutta"

Et jævla rot.

Det var akkurat det jeg hadde havnet i, da jeg trodde jeg var så sjukt tøff mot Hanekammern.

Ikke bra valg. Et jævla dårlig valg. Hva faen tenkte jeg på?

Selv om Hanekammern bare var maks 1.65, så han ut til å oppføre seg som om han var 3.50. Han så ut som om han kunne ha tatt ned enhver mann i huset, til og med en som Hulk ved siden av ham. Dumt at Hulk ikke var på min side i kampen.

Etter at jeg hadde vært litt for tøff mot Hanekammern, hadde ansiktet hans blitt tomatrødt, før jeg hadde lagt merke til at alle musklene i kroppen hans strammet seg til. Det var ikke et godt tegn. Ikke i det hele tatt. Men igjen, jeg hadde ikke vært den eneste som hadde lagt merke til det heller. Hele rommet hadde så si kuttet ut alle form for aktiviteter, og alle hadde snudd seg mot oss for å følge med på dramaet.

Jeg hadde angra med en gang. Et sekund senere var det som om jeg ikke helt hadde forstått hva som hadde skjedd. Hva jeg hadde gjort. Jeg kunne løpt vekk og latt som om jeg ikke hadde vært en del av hele greia. Men det var det; man løp ikke fra feilene sine. Om jeg så måtte ta imot et par slag for det, så la det gå.

Før Hanekammern og Hulk gjorde ting alt for stygge, hadde Zack og de andre gutta hoppa i mellom oss og stoppet hele greia, før det hadde begynt.

Den lettede følelsen i meg var ubetalelig. Hele den tiden hadde jeg holdt pusten og venta. Venta på slaget som jeg fortjente, men som jeg aldri fikk. Så hadde jeg forstått det. Jeg hadde vært den jævla idioten som måtte bli redda fra helten Zack, fra å ikke bli banka opp av hans gutter.

Hvor jævla ironisk var ikke det?

Og så klart; kampen var nede før den i det hele tatt begynte.

Jeg hadde følt meg helt jævlig. Som om jeg fremstilte meg som en konge, men trakk unna når jeg ante fare.

Patetisk.

Så nå var jeg sikkert den mest mislikte personen på skolen. Alle gutta hata meg for å ha yppet mot dem. Det ville jeg også gjort hvis en nykommer ville kommet bort til en av gutta og trodd han var noe.

Noe som også toppa hele greia var det at prøvespillinga for fotballaget var i dag. En ting jeg hadde forstått var at de fleste som sto ved biljardbordet i går, spilte på fotballaget. Inkludert Hanekammern og Hulk. Det var ikke det at jeg hadde lite tro på at jeg ville komme inn, men det var bare den greia om å ha et slags bånd med lagkameratene sine når man spilte ball. Hvis det ikke var kjemi når man spilte på samme lag, funka det ikke. Selv om man putta Messi, Ronaldo, Suárez, Neymar, Agüero og Rooney på samme lag, ville det vært konge. Alle de gutta var legender. Men hvis hele gjengen ikke tålte trynet av hverandre hver dag, ville de ende opp med trøstepokalen. Et slikt lag var aldri et vinnerlag.

Som betydde - det var lite tro for at jeg kom inn.

Jeg dro frem den blå fotballshortsen og smilte av tallet.

7.

Det var et lykketall.

Jeg hadde bursdag i juli. Foreldrene mine giftet seg presist klokken syv. Julen 2007 var siste gang jeg så besteforeldrene mine. Da jeg fylte syv år tok faren min meg med til Stamford Bridge. Da jeg var sytten år fikk jeg også min første Chelsea drakt, for meg.

En annen ironisk ting, var at Caroline også hadde burdag i juli. Den syvende måneden. En ny ting å føye opp på lista.

Jeg dro frem den matchende overdelen og betraktet den en stund. Før, så betydde den ikke så mye. Det var bare en trøye jeg dro på meg før trening, før kamp, før. Nå, nå symobliserte den alt det jeg hadde lagt bak meg.