Kapittel 31; "Hjemmebase"

1.9K 82 20
                                    

"Ikke uten meg," sa Caroline. "Ikke uten meg."

Hun forble stille og sa ikke noe mer, men øynene hennes fortalte meg at det var mye mer bak det. Så mye mer hun ville si. Hun var frustrert. Det var også tydelig. Ørene hennes fikk en smålig rødfarge som var et av de mange kjennetegnene på når hun ble sinna.

Selv om jeg var sta av natur, så var det noe ved stemmen til Caroline som fikk henne til å virke bestemt. Hun hadde ikke stilt meg et spørsmål på å bli med, hun skulle bli med.

Midt oppi alt det kaoset jeg hadde havnet oppi så dukket hun opp. Jeg visste ikke hva jeg skulle telle henne som. Noe som kunne forverre det eller omvendt. Jeg hatet når folk følte at jeg trengte hjelp. Ikke det at Caroline hadde sagt det at hun skulle hjelpe meg, men jeg hadde følt empatien hennes. Jeg forventet ikke noe annet, så klart så de sikkert synd på meg.

Jeg så nesten synd på meg selv.

Min egen mor. Min mamma som hadde oppdratt meg til den jeg er nå var blitt rammet av kreft. Jeg knyttet nevene ved tanken. Helt siden jeg hadde gått opp på rommet mitt for å 'pakke' hadde jeg prøvd å la den tanken synke inn.

Mamma har kreft, men alt kommer til å gå bra.

Det hadde jeg sagt til meg selv hundre ganger. Kanskje mer. Når jeg følte at det var overbevisende nok så repeterte jeg det fortsatt igjen. Jeg ville gå amok hvis jeg først brøt sammen av den tanken. Det kunne jeg ikke la skje. Ikke imens jeg var i Collett huset. Selv om jeg hadde vært her en stund så følte jeg meg fortsatt ikke helt komfortabel i å begynne å grine foran dem. Det gjorde jeg vell ikke foran noen.

Utenom min mor.

Alt det jeg hadde tenkt på den siste timen førte alltid til henne. Det gjorde det alltid til slutt. Det hadde vært så mange blandede følelser og tanker som hadde både hisset meg opp og gjort meg opprørt samtidig. Jeg ville grine samtidig som jeg ville slå til noe.

Jeg var helt fortapt. Ensom. Alene.

"Jeg skulle vært der," sa jeg stille.

Caroline svarte ikke, men jeg visste at jeg hadde hennes fulle oppmerksomhet.

"Jeg skulle vært der når hun fikk nyheten."

Jeg svelget og så vekk. Det tok ikke mer enn et sekund for Caroline å legge armene hennes rundt meg. Til tross for den lille kroppen hennes i min store, følte jeg fortsatt at hun fylte et tomrom. Et slags tomrom som bare ventet på å bli fylt. Hun pustet stille ut.

"Vi er der snart," sa hun. "Det kommer til å gå bra, Brandon."

Armene mine la seg forsiktig om henne og jeg hvilte kinnet mitt på hodet hennes. Det føltes godt å være så nær Caroline i en slik situasjon. Blant alt det vonde så hadde vi henne. Lyset i mørket. Jævla klisjé, men helt sant.

"Jeg håper det," svarte jeg og lukket øynene.

*

Glidelåsen fløt forsiktig rundt hele kofferten min. Da jeg hadde fått dobbeltsjekket at alt var låst reiste jeg meg opp.

"Det var det," mumlet jeg for meg selv.

Jeg hadde ikke giddet å pakke dagen før ettersom jeg var for følelsesladet og utslitt. Etter at Caroline hadde fått forsikre seg om at hun hadde min 'permisjon' på å få bli med hadde jeg lagt meg ned for å sove. Ikke det at jeg gjorde det. For det meste lå jeg våken og tenkte. Tenkte på små, hverdagslige tanker som fotball, mat og hvor mobilen min lå. Sett bort fra det så tenkte jeg mest på moren min.

Hvordan hadde hun det?

Gikk det bra med henne?

Hvorfor skjedde det i det hele tatt?

Norges UtvekslingsstudentWhere stories live. Discover now